VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Vi har syndet og handlet ille, vært ugudelige og trassige, vi har veket av fra dine bud og lover. (Dan.9,5)

Vi. Slik skriver denne hellige mann som er bortført fra sitt fedreland og nå sitter som fange i Babylon. Daniel har berget med seg en skriftrull fra profeten Jeremia. Han har studert og bedt og studert igjen, og i Skriften finner han profetien om fangenskapet. Det skal vare i 70 år, og så skal folket få vende tilbake til hjemlandet – og til den hellige by Jerusalem. Og disse løftene blir den grunn som gir israelittene mot og utholdenhet. Og kanskje dette var det første vi skulle lære av Daniel: De bortførte roper ikke først om utfrielse, nei, de går inn i dyp syndserkjennelse. Ikke kongens store synder, ikke hedningenes ugudelighet, nei, det er egne synder som på denne måten bæres fram for Gud. Det er også her vi som troende må begynne hver dag: Først den daglige omvendelse med syndsbekjennelse – og så tilgivelse og nytt liv.

Den persiske kong Dareios hadde funnet ut at jødegutten Daniel var en han kunne stole på, og derfor fikk Daniel og de to vennene hans stadig større lederansvar i det store landet. Men misunnelse – her som andre steder – førte til at rådsherrene og stattholderne ønsket å fjerne de tre jødeguttene. Det ble kunngjort at alle som i løpet av tretti dager ble funnet i tilbedelse av noen annen Gud enn landets konge, skulle kastes i løvehulen. Men Daniels frimodighet stod fast. Vi merker oss hans åpne vinduer mot Jerusalem. Daniel kunne godt ha holdt sin tro for seg selv i løpet av disse tretti dagene. Men han heiste flagget til topps selv om han visste at det stod om liv eller død. Hvordan er det med oss som kristne i det frie Norge? Ville vi seire i en slik krise?

Dan.10,12: Så sa han til meg: ”Vær ikke redd, Daniel. For fra den første dagen du satte deg fore å vinne forstand og ydmyke deg for din Gud, er dine ord blitt hørt, og på grunn av dine ord er jeg kommet.”

Daniel og hans venner hadde vært tre uker i bønn nede ved elvebredden før svaret kom. Men de blir fortalt at fra den aller første bønnestund var bønnene hørt. Ved dette ønsker Jesus i dag å undervise oss, lære oss at noen ganger må han drøye med svaret. Vi kjenner ikke alltid til grunnene, og kanskje vi aldri får vite det. Men Jesus ønsker å lære oss noe om uavlatelig bønn. Det ligger en stor trøst i dette. Hva svaret enn blir, så skal vi vite at Gud fra første minutt har fanget inn våre bønnerop. Og vi skal også vite at våre bønner setter noe i bevegelse i den åndelige verden. Ting begynner å skje! Er det frelse for våre kjære vi ber om, er det kanskje nødvendig med forberedelser som kan strekke seg over måneder og år, ja, kanskje et helt liv. Men Gud har hørt vår bønn, og han vil svare i sin time.

Daniel hadde mot til å gå mot strømmen – fordi han hadde en fullkommen tillit til Guds løfter. I boka ”Haugtussa” forteller Garborg om djevelen som holder konfirmasjon. Han spør: ”Hva er det første bud?” Og en av konfirmantene svarer: ”Vær som de andre i all din ferd.” Ønsker du å leve med Gud, må du ofte våge å gå andre veier enn denne verdens barn. Du må prege tida, ellers vil tida prege deg. Men dette er det ingen av oss som makter i egen kraft. Det gjorde heller ikke Daniel. Hans hemmelighet var den uavbrutte kontakten med Gud –tre ganger om dagen med åpne vinduer mot Jerusalem!