ULVER I SAUEHAM

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. (Matt.7,15-16)

Med en slik tekst kunne det være fristende å advare mot alle de moderne folkeforførerne, alle som har et politisk eller religiøst budskap til vår tid. Men da hadde vi bommet på teksten. De falske profeter – ulver i saueham – de finnes i menigheten.

Men hva er så en profet? I bibelsk forstand er det en person som er kalt av Gud, sendt av Gud og en som taler på Guds vegne. Med rette kan en sann profet streke under sitt budskap med disse ord: «Så sier Herren».

Men så finnes det også falske profeter, løgnprofeter og lykkeprofeter. Vi møter dem allerede i Det gamle testamentet: Lettvint vil de lege skaden i mitt folk når de sier «Fred, fred!» – og så er det ingen fred. Slik måtte Jeremia tale for å beskrive situasjonen i sin samtid. Og Paulus måtte si at det i menigheten ville stå fram menn med vrang lære.

Vi har ingen grunn til å tro at forholdene er bedre i vår tid, men det vil alltid være vanskelig å avsløre de falske profetene. De fleste av oss har ikke mot til å være konkrete og direkte, men vi kan holde fast på noen kjennetegn:

1. Den falske profeten tilhører menigheten, han kaller seg kristen og påstår at han formidler Guds vilje.
2. Som regel vil en falsk profet også forkynne mye som er sant og rett. Det er derfor han ofte får så mange tilhengere.
3. En falsk profeti vil ofte inneholde tilleggsåpenbaringer som flytter blikket bort fra Jesus.
4. En falsk profet vil gjerne skape blest om sin egen person, og ikke sjelden vil også økonomiske forhold være med i bildet.

På det religiøse marked i dagens Norge er det dessverre mange som har fellestrekk med minst ett av de fire kjennetegn som er nevnt, ja, kanskje alle fire. De påstår at de forkynner Guds ord, de trekker fram utvalgte tekster fra Bibelen, men Jesu død og oppstandelse for våre synder har ingen stor plass i forkynnelsen.

De farligste «profetene» er de som indirekte eller med klare ord fornekter sentrale deler av det bibelske budskap. Ordet om de to veier – om frelse eller fortapelse – er gjentatt så mange ganger i Bibelen at det skulle være utenfor enhver diskusjon. Like fullt hører vi i våre dager lærde teologer, prester og lekfolk som nekter å godta læren om den evige fortapelse. Det strir mot vår fornuft at skikkelige, gode borgere skal gå fortapt, og mange vil påstå at en kjærlig Gud umulig kan tillate at mennesker blir utestengt fra Guds rike for all framtid. Og vi skal ikke fare for lett over en slik problemstilling. Vi kjenner vel alle gode, sympatiske mennesker som lever for å tjene andre, men altså, uten å være frelst. Og det er også rett at Gud elsker oss mennesker høyere enn alt annet Han har skapt. Og han ønsker virkelig at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Men hvordan er egentlig Guds vesen? Gud er også hellig, ja, hans hellighet er så fullkommen at han ikke tåler synd. Derfor leser vi også i Den lille bibel: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Vi skal kjenne de falske profetene på fruktene, står det. Et budskap som klør i øret, kan nok i første omgang skape trøst. Men den varige frukt er forvirring og frykt for framtida.

I en sum kan vi si at en sann profeti peker på Jesus Kristus, på Hans liv og verk for oss. Da blir det smått det som finnes der ute i periferien. Da får vi øye på Ham som kunne si om seg selv: Jeg er Veien, Sannheten og Livet.

Og den gode frukt har alltid sin rot i troen på Jesus. Det kan være de store vekkelser der mange blir frelst, og det kan være det ene mennesket som blir overbevist av Ordet og begynner på himmelveien. Det er en levende tro som fødes. En tro som gir håp for framtida og som får betydning for våre medmennesker.