Portal til Frelse

«Potetprestene» på 1700-tallet forkynte læren om «Gud, dyd og udødelighet», og budskapet om forsoning i Jesu blod ble nærmest latterliggjort. Det var derfor ikke underlig at Hans Nielsen Hauge med sin enkle og klare forkynnelse med korset i sentrum skapte en folkebevegelse med store ringvirkninger. Også i vår tid er det fristende å forkynne det som klør i øret, men en slik lære mangler et bibelsk fundament. Paulus sin hilsen til menigheten i Korint har samme gyldighet i dag: For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. (1.Kor.1,18)

Jesus la stor vekt på kristen enhet. Men i en tid med utallige kirkesamfunn og organisasjoner må vi ha grunn til å spørre om det er mulig å unngå splittelse. Da skal vi huske på at enhet ikke er det samme som enighet. Vi ser stykkevis og delt, og derfor er det naturlig at også troende mennesker kan ha ulike meninger om teologiske spørsmål. Men en viktig test når vi skal avsløre vranglære, er å se om forkynnelsen legger vekt på Jesu død og oppstandelse. Ordet om korset må alltid være i sentrum, for evangeliet er rett og slett uerstattelig!

Korset har også et visuelt budskap: Den loddrette bjelken kan symbolisere frelsens gave som blir gitt fra Gud ned til oss mennesker, og den horisontale tverrbjelken minner om Jesu åpne favn med hender som innbyr oss til Guds rike: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt.11,28)

Hvordan er det med det livet vi lever fra dag til dag – og også de store og dype spørsmål som opptar oss? Er det ikke slik at vi av og til kan oppleve at alle snur ryggen til oss – også de vi regnet med som venner? Og når det virkelig røyner på, kan vi undre oss over hvorfor Gud er så taus og uvirksom. For Job var nok ikke slike tanker langt borte. Derfor er det en stor trøst å ta til oss det budskapet Elihu deler med oss i Jobs bok: Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job,35,13-14)

I vår daglige vandring har vi mange spørsmål. Vi legger kanskje daglig fram for Gud store og små saker som vi så gjerne skulle ha svar på. Men så går det måneder og år uten at noe skjer. La oss lese det igjen: Han ser vår sak! Den første dag vi kommer til Gud med våre bønner, er de nedskrevet i Hans bok. Dag og natt står våre bønnebegjær for Hans åsyn!

Men det er på den siste store dag vi virkelig trenger en som taler vår sak.

I alle kriminalsaker har den tiltalte rett til en forsvarer. Og uansett hvor grov forbrytelsen er – og hvor opplagt skyldspørsmålet ser ut til å være – kan en dyktig forsvarer finne formildende omstendigheter og argumenter som kan redusere straffen. Slik er norsk rettsvesen, og det skal vi være takknemlige for.

Når vår sak skal fram for Guds domstol, er vi alle skyldige. Det finnes ikke èn rettferdig. Og anklageren har rett på alle punkter. Hvordan kan vi da bli frikjent? I Guds ord får vi vite at han som er dommer, også er vår forsvarer! Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde. (Rom.4,24)

Den første delen av versene fra Jobs bok skal Gud ta seg av. Den siste setningen er til oss: Bare vent på ham! Det er alltid utfordrende å vente, enten det er i en bilkø eller på et legekontor. Men ventetid i Guds rike er knyttet til Guds løfter: De som venter på Herren, får ny kraft. (Jes.40,31)

(Publisert første gang 5/2-2010)

Joh.12,47-48: Den som hører mine ord og ikke tar vare på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ord jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.

Det fortelles om en eldre redaktør som lå på et sykehus og ventet på døden. Han fikk besøk av en gammel kjenning som la et bibelkort i hendene hans. Redaktøren leste bibelverset, krøllet kortet sammen og kastet det så langt han kunne bortover gulvet. Nå var han ferdig med det, trodde han.

Denne mannen handlet slik mange andre gjør i sin tanke. Ingen i vårt land kan unngå å høre Guds ord. Men de fleste hører bare med ørene og tar ikke imot det som blir forkynt. Men Ordet er et tveegget sverd. Dersom forkynnelsen ikke fører til omvendelse og frelse, vil Guds ord komme tilbake som dommer.

Vi snakker ofte om at det er en velsignelse å leve i et land der vi har så rik tilgang på kristen forkynnelse. Og det er sant. Troen kommer av forkynnelsen. Men det er samtidig et skremmende alvor i dette. De bibelvers som vi har kastet fra oss, vil èn dag bli hentet fram og skrevet for våre øyne.

Da forstår vi også at det å være forkynner, vil innebære å forvalte noe dyrt og hellig. Vi må aldri skape det inntrykk at det vi kommer med, er det beste, men de andre har også mye bra. Det vi forkynner, er den eneste vei til frelse! Nettopp derfor har vi frimodighet til å drive misjon, ja, tar vi Guds ord på alvor, er det umulig for en kristen å stille seg likegyldig til misjonskallet. Hvert eneste menneske på denne jord er en udødelig sjel, og bare Jesus kan gi et evig liv i salighet hos Gud.

Så ser vi at Gud ønsker at hans ord skal ha en dobbelt virkning i vårt liv: Først må vi erfare og oppleve at troen på Jesus gir oss del i det evige livet. Og så vil Guds Ånd vise oss hvordan vi kan dele med andre det vi har fått.

To disipler var på vei til Emmaus sammen med Jesus, men de visste ikke at det var han. Han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. (Luk.24,29-33)

Mange løfter i Bibelen forteller at Gud er snar til å svare, ja, det står at han noen ganger svarer før vi ber! Men det hender også vi må vente, selv om det vi ber om, er etter hans vilje. Den kanaaneiske kvinne ble bortvist flere ganger, selv om hun ba om frelse for sitt barn. De to Emmaus-vandrerne måtte be inntrengende før Jesus lot seg overtale til å bli med inn. Vi må ikke slutte å be om vi noen ganger må vente lenge på svar. Kanskje Gud med dette vil vise oss at alt vi får, har sin grunn i hans ubegripelige nåde!

Hva skjedde så inne i dette huset i landsbyen Emmaus? Da Jesus ba takkebønnen og ga dem brødet, ble øynene deres åpnet. Det er nærliggende for oss å bygge på de sterke og gode opplevelser. Og det er sant at det er trosstyrkende å oppleve Guds nærhet slik. Men det er ikke her vi finner kilden til et rikt åndelig liv. Det var ord og sakramenter som åpnet øynene på de to disiplene slik at de kjente Jesus. Og veien er den samme for oss i dag!

Da disiplene skjønte at det var Jesus de hadde vært sammen med, var ikke veien lang tilbake til Jerusalem! Hjertene deres var kommet i brann, og det var umulig å skjule gleden. Dette måtte andre få vite!

Oppbrudd er ikke noe som oppstår av seg selv. Åndelig sløvhet gir aldri trang til å gå videre med budskapet. Nei, det er et nært fellesskap med Jesus som skaper hellig uro!

Hvordan er det med denne uro blant troens folk i dag – nesten 2000 år senere? Millioner lever i mørke og håpløshet uten å kjenne Jesus. Men misjonsgløden skapes bare dersom vi på nytt slipper Jesus inn så det kan oppstå en brann i våre hjerter. Han ønsker så inderlig at flere vil bryte opp allerede i dag og gå ut til en verden i nød. Og han lengter etter å bruke oss for å virkeliggjøre denne tjenesten med forbønn, informasjon og penger. Det lir mot kveld, og dagen heller.

I en misjonsfilm på NRK nylig uttalte en eldre kvinne fra Madagaskar: «Jeg er glad at jeg ble spedalsk, for ellers hadde jeg ikke kommet hit til Mangarano. Det var her de fortalte meg om Jesus.» Så viktig var troen for henne. Ja, det var det ene nødvendige.

Her hjemme har Guds ord vært kjent i 1000 år. Men det er dessverre få som vet at det er her vi finner kilden til et meningsfullt liv – og et evig liv!

For 20-30 år siden startet alltid skoledagen med bønn og salmesang. I dag er det nesten ingen som begynner dagen slik. Ja, det er ikke sikkert en lærer har lov til å be sammen med elevene sine. Så har vi sett hva som har skjedd med det eldste faget i norsk skole: Kristendomskunnskap ble til KRL og så til RLE. De svakeste av alle – de ufødte mennesker – er nå helt uten rettsvern. Bioteknologilova åpner for forskning på spirende menneskeliv. Ekteskapslova er endret slik at homofile og heterofile likestilles. Denne lista kan dessverre stadig utfylles og utvides. Nylig var det en muslim som holdt andakt i NRK for å snakke om Ramadan! Som troens folk må vi erkjenne at samfunnet utvikles i en retning vi ikke ønsker.

Vi må likevel se framover: Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt, da ingen kan arbeide. (Joh.9,4) Men hva er hans gjerninger. De unge har et motto som forkortes WWJD – ”What would Jesus do?” Ja, hva ville Jesus gjort i dag? Han ville ha helbredet sykdommer og lindret nød som han gjorde for 2000 år siden. Han ville ha kjempet for rett og rettferdighet. Han ville ha grått over Norge – som han gjorde over Jerusalem. Men først av alt ville han sagt: ”Vend om! Nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt!”

1. Noen hevder at miljøkrisen er det største samfunnsproblem i vår tid. Vi trenger en miljøvekkelse, blir det sagt. Alle gode krefter må stå sammen for å redde kloden vår.
2. Andre mener at fattigdomsproblemet er større. Gapet mellom fattige og rike land blir stadig større, og også i rike land ser vi at det er enorme forskjeller.
3. Det er likevel ett problem som er større: Vi har ikke råd til å sende ut nok misjonærer til en verden som framfor alt trenger evangeliet. Og barn og unge her hjemme mangler elementær kunnskap om kristen tro.

Derfor: La oss skjerpe kampen for det ene nødvendige og ikke øde krefter på det nest viktigste! Det er mange som har både kunnskap og motivasjon til å arbeide med miljøkrisen, og alle partier har forpliktet seg til å gjøre noe med fattigdomsproblemet. Men bare den som er grepet av evangeliet, forstår at Gud har kalt oss til å bringe det videre. Hvordan er det mulig at misjonsorganisasjonene må slå sammen kretser og si opp dyktige medarbeidere p.g.a. dårlig økonomi i et land der også de troende er rikere enn noen gang? Redd Barna, Røde Kors, Amnesty og Kirkens Nødhjelp arbeider for gode formål som de fleste nordmenn ønsker å støtte. Men bare troens folk har syn for misjon – her hjemme og der ute.

Kanskje vi deltar i en bevegelse som arbeider mot alle odds, og kanskje vi må innse at dagene blir kortere. Men vi tilhører likevel vinnerlaget, og Guds rike skal snart bryte fram med en fullkommen seier, slik det står i Joh.Åp. 22,4-5: Da skal de se Guds åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Natt skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal herske i all evighet.

Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. (Rom.10,8-9)

Troens bekjennelse og hjertets tro er to sider av samme sak. For det hjertet flyter over av, det taler munnen. (Matt.12,34)

Et nyforelsket par kan vanskelig skjule sin glede for andre. De har heller ikke noe ønske om det, for det de har opplevd, er så stort at verden må få vite det!

Et menneske som står anklaget for en forbrytelse og så blir frikjent, vil også kjenne en slik glede. Alle må få vite at han nå er fri!

Er det ikke nettopp en slik glede Den Hellige Ånd skaper i våre hjerter? Vi er elsket og frikjent!

Er det lunkenhet som skaper så mange skjulte kristne? Det er umulig å leve et liv med Gud i hemmelighet. «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» spurte Jesus. «Du er Messias, den levende Guds sønn,» svarte Peter. Munnen bekjenner det hjertet tror.

Det er umulig å skille varmen fra ilden. Slik kan heller ikke troen og bekjennelsen skilles fra hverandre.

Det er i sannhet mye som kan gjøre oss redde når vi ser hva som skjer rundt oss:

Se på verden: Massemedia har åpnet for mer sex, vold og banning. Respekten for det hellige er minimal, og stadig oftere ser vi blasfemiske innslag – også i statskanalen. Og vi vet at media er et speilbilde av det virkelige livet i samfunnet. Det går mot slutten, sier Guds ord:

Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk   som farer med spott og følger sine egne lyster. (2.Pet. 3,3)

Se på Kirken: Prester som viser troskap mot Skriften, blir avsatt, mens vranglærere kan fortsette – fordi de er tro mot ordningene. Det er med sorg vi registrerer at menighetene i løpet av få år har mistet mange av sine beste teologer. Det går mot slutten, sier Guds ord:

Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter. (1.Tim. 4,1)

Se på Jesus: Parallelt med de mørke linjene i vår tid, ser vi også de lyse trådene i Guds livsvev. Det går mot seier, sier Guds ord:

Den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst. Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme (Matt. 24,13-14)

Så skal vi minne hverandre om at vi tilhører vinnerlaget. Evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag. Misjon er et oppdrag Gud har gitt oss. Det er et arbeid Gud har kalt oss til å fullføre – og måtte vi være i ferd med dette når Han kommer tilbake. La oss løfte hodene og speide etter Kongen. Det går mot seier!

I det siste har flere personer stått fram og fortalt at motgang, sykdom og sorg har ført til at de har mistet troen. Slike bekjennelser må vi forstå og respektere.

Da er det nærliggende å tenke at medgang og gode dager skulle være den sikreste vei til en trygg tro. Livet og erfaringen viser oss ofte det motsatte. Velstanden i vårt eget land har vel aldri vært større, og når det gjelder økonomi, ligger vi på verdenstoppen. Men samtidig er troen på retur. Andelen mennesker som sier at de tror på Gud, er på en bunnivå. Og enda færre sier at de har et personlig forhold til Jesus.

Hvorfor er det slik? Har vi det så godt her hjemme at vi ikke har bruk for høyere makter? Ikke sjelden ser vi at Gud må bruke smerte og motgang for å få mennesker i tale. Mange kristne blir sløve og likegyldige fordi det står dårlig til med bønnelivet. Og uten mat kan vi ikke overleve.

I Salme 50,15 leser vi: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære.

Luther sier så treffende: «Hvis ikke Gud hadde befalt oss å be og lovet å høre, så kunne alle skapninger ikke ha bedt om det minste med all sin bønn. Merk derfor dette: Ikke den bønn er god som er andektig eller lang, men den som bygger på Guds løfter.»

Gud ønsker at vi skal be i Jesu navn. Da kan vi komme til nådens trone på tross av våre svik og feilgrep. Da kan vi komme på Jesu regning og se at alle ting tjener den til gode som elsker Gud.

Vi som kaller oss kristne, er høyst forskjellige. Vi lykkes på ulike områder, og vi lykkes i ulik grad. Men på den store dagen spørres det ikke etter kvalifikasjoner:

Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra? – Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i lammets blod. (Joh. Åpenb. 7,13-14)

Her kan forskriftene for å nyte påskelammet i den gamle pakt lære oss noe viktig: Lammet skulle spises helt, og ikke noe av det skulle gjemmes til neste dag. I den nye pakt er Kristus vårt påskelam. Vi kan ta imot ham helt og fullt, slik han er gitt av Gud til visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Vi kan ikke velge ut det som passer og forkaste resten. Veien til frelse er allerede lagt ferdig av Gud. Vi skal bare høre og lyde.

1. Noen river Lammet i stykker. De godtar at Jesus er visdom og en profet og nyter hans lære. Men – ikke mer. De har ingen nød for sin synd, så de trenger ikke hans forsoning til rettferdighet. Heller ikke ønsker de å bli etterfølgere. Derfor har de ikke behov for helliggjørelse og forløsning. De har kristendommen i hodet, men Jesu lære får ingen betydning for livet.
2. Andre ønsker å gjøre Jesus til et forbilde og legger derfor stor vekt på helliggjørelsen. Krampaktig legger de vekt på å være etterfølgere og er opptatt av det de skal gjøre og bli, av bønn og forsakelse. De ser ut til å være de alvorligste kristne og blir gjerne beundret og rost av andre. Men slike mennesker vil aldri oppleve seg selv som fortapte syndere som trenger Jesu forsoning.
3. For det tredje er det også noen som nok vil ha Kristus til forsoning, men ikke til helliggjørelse. De synes det er godt å høre at ingen synd fordømmer oss og at ingen gode gjerninger frelser oss. De liker å høre Evangeliet om nåden, men lukker ørene når formaningene lyder.

Lammet må vi spise helt. Kristus Jesus er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Så er det ingen av oss som klarer å gripe dette fullt og helt. Vi forstår bare stykkevis og delt. Og vi klarer slett ikke å leve slik at vi føler oss som gode kristne. Men hvem ble utvalgt av Gud? La oss gripe fast i det budskapet Paulus forkynte til korinterne: Dere er hans verk ved Kristus Jesus. (1.Kor.1,30) Guds Lam er vår eneste redning!

Himmelriket kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da nå kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk da til husbonden og sa: ”Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor er da ugresset kommet fra?” ”Det har en fiende gjort”, svarte han. Tjenerne spurte ham: ”Vil du vi skal gå og luke det bort?” ”Nei,” svarte han, ”for da kommer dere til å rykke opp hveten sammen med ugresset. La dem begge vokse sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset og bind det i bunter for å brenne det, og så skal dere samle hveten i låven min.” (Matt.13,24-30)

I flere av Paulus-brevene blir det lagt stor vekt på at menighetene måtte ta et oppgjør med vranglære. Og i vår tid, som på mange måter er preget av forvirring og frafall, er ikke dette mindre viktig. Men har vi ikke ofte sett at ledere i sin nidkjærhet og iver har støtt ærlige og søkende mennesker bort på grunn av livsstil, musikksmak, politisk syn eller avvikende meninger i ”perifere” spørsmål. Og mange av disse kom aldri tilbake.

Historien har vist at Herren ser muligheter der vi bare ser det umulige! Vi kan gå til Bibelen: Tolleren Matteus kunne ha blitt luket vekk fordi han var ugress. Men da hadde han aldri blitt evangelisten Matteus. Eller forfølgeren Saulus. Mange tryglet og ba om at han måtte tilintegjøres. Men Gud hadde andre planer. Ugresset Saulus ble til misjonæren Paulus – og hans brev er en viktig del av Det nye testamente.

Det er farlig å luke, for vi kan komme til å ta feil. Det er ikke sikkert vi klarer å skille de gode vekstene fra de dårlige.

Jeg tror Gud vil at vi skal dyrke mangfoldet – nettopp fordi vi mennesker er så ulike. Så kan det hende at vi har rett og at de andre tar feil. Kanskje vi likevel må leve med at ”ugresset” er der sammen med all den gode hveten som ”skyter opp og setter aks”. Kanskje vi også må innse at vi ser stykkevis og delt. Dommen hører Herren til!