Portal til Frelse

(Første gang publisert i 2010)

På veggen i stua har vi lenge hatt et bilde av min far, som døde for nesten førti år siden. Bildet vekker gode minner. Noen gang skulle jeg ønske at far kunne stige ut av bildet og komme tilbake til livet, men jeg vet jo godt at det aldri vil skje. Jeg må nøye meg med bilder og brev og andre ting som minner om far.

Er det ikke et slikt forhold mange har til sin himmelske Far? En storslått naturopplevelse, studier av verdensrommet eller et blikk gjennom mikroskopet vitner om en allmektig skaper som står bak alt. Ja, mange vil si at de har sett Gud i naturen. Et slikt møte med Gud kan være verdifullt. Det kan gjøre oss takknemlige, men aldri tilfredse. Vi ønsker at vår Far skal stige ut av dette upersonlige bildet og møte oss som en levende person. Det er advent, og det er lenge siden butikkene har signalisert at det nærmer seg jul. Og midt i alt mylderet av glitter og stas, hører vi et budskap, et Ord som intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke: Vår himmelske Far har steget ut av bildet! Og slik leser vi juleevangeliet til Johannes, i kapittel 1, vers 14:

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Fatter vi hvilket ubegripelig mysterium som skjedde i Betlehem den første julenatta? Gud, den store og hellige som ingen hadde sett, blir med ett synlig for verden. Bildet stiger ut av rammen og kommer oss i møte. Den som har sett meg, har sett Faderen, sa Jesus. Ved kjemiske analyser av solstrålene, kan forskerne finne ut den kjemiske sammensetning av selve Sola. På samme måte kan vi studere Jesu liv og ord og gjennom det lære Gud å kjenne. Men hvem var egentlig denne Jesus? Historisk materiale kan dokumentere at han var en person som levde i Palestina for 2000 år siden, og samtidige kilder kan bevitne at han var en spesiell mann med stor kraft og autoritet. Men bare Den Hellige Ånd kan åpenbare Sannheten: Jesus er Immanuel – Gud med oss, det er selve Evangeliet til oss nå i adventstida.

Når noen tar imot Jesus som sin Frelser og Herre, blir inkarnasjonen noe langt mer enn historie – det blir en personlig virkelighet for den enkelte. Det som før var søt juleromantikk, blir en ekte lovprisning til Gud for hans nåde. Men for mange er Gud fortsatt bare et bilde. Julestemningen vil de fleste ha. Den er ufarlig og uforpliktende. Har du et slikt forhold til Jesus, har du gått glipp av det beste. Be om at Ordet må bli menneske i deg. Det ord som var med da Gud skapte verden, er også mektig til å skape noe nytt i ditt liv. Dette Ordet er Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn!

Så fattig og enkelt kom Gud til vår jord. Så høgt er eg elska av Jesus, min bror. Han kom frå Guds himmel, Gud sjølv var han lik, men Jesus blei fattig, og eg er blitt rik!

Advent – Herrens komme!

1. Jesus kom

Da Jesus kom for over 2000 år siden, var det så revolusjonerende at verden fikk en ny tidsregning. Loven hadde sin tid. Men Den Hellige Ånd har åpenbart at vi blir erklært rettferdige ene og alene ved Guds nåde – i troen på Jesus Kristus.

Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Luk.2,10-11) 

2. Jesus kommer

Også etter sin død, oppstandelse og himmelfart kommer Jesus til sine barn. Han har sendt Sannhetens Ånd, for han har sagt: Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. (Joh.14,18) 

3. Jesus skal komme

På den siste, store dag kommer Jesus tilbake for å hente sine. Men da blir det ingen adventsfeiring med lystenning og nedtelling. For ingen kjenner dagen eller timen.

Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; èn blir tatt med, èn blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; èn blir tatt med, èn blir igjen. (Matt.24,37-41)

God adventstid! La oss leve i lovprisning til Herren for Hans komme! La oss glede oss over at vi kan ha samfunn med Ham her og nå! Og la oss leve i glad forventning til Han kommer for å gjøre alle ting nye!

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, vile han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» (Luk.7,36-39)

Jesus sa: «Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» (Luk.7,47)

Vi møter to helt forskjellige holdninger til Jesus i denne teksten: Fariseeren Simon ville bedømme sannheten. Han ønsket nok å ha Jesus som venn, men bare som en venn blant mange. Jesus måtte for all del ikke bli for nærgående. Mennesker med slike holdninger finnes overalt, både i og utenfor menigheten. Gud skylder meg noe, tenker Simon og hans likesinnede, for jeg gjør så godt jeg kan og er et godt og prektig menneske. – Så var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Hun lot seg dømme av Sannheten. Jeg skylder Gud alt, tenker hun, for jeg har syndet med tanker, ord og gjerninger. Det lille jeg har, skal Jesus få, og jeg vil tjene ham med det lille jeg kan!

Legg merke til hvor ofte Jesus setter fariseerne på plass. Jeg tror fariseismen er tidløs, og vi som kaller oss med Jesu navn, står alltid i fare for å ligne Simon. Åpenbare synder holder vi oss borte fra, og fasaden er nærmest perfekt. Slik tenkte fariseerne, men så fikk de også sitt pass påskrevet: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. Slik er det også med dere: I det ytre, det som folk ser, er dere rettskafne, men i det indre er dere fulle av hykleri og urett:»

Hvorfor er det så lite lovsang og glede blant oss? Skulle ikke tilgivelsen føre til frimodig og glad tjeneste? Det går ikke an å leve på gammel nåde. Miljøkristendom er noe av det mest hjelpeløse som finnes.

Det var en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Vi kjenner ikke hennes navn, og vi vet heller ikke hva slags synder hun hadde begått. Men èn ting er sikkert: Hun var ikke velkommen i det gode selskap! Hvordan møter vi en som virkelig har en konkret synd på samvittigheten?

Jeg minnes så godt en gudstjeneste i Oslo for mange, mange år siden. Det hendte jeg tok en tur ned i Oslo sentrum søndag formiddag for å være med på gudstjeneste i Bogstadveien kapell. Der holdt Kirkens Bymisjon til, og Hans Christian Lier var prest. Vi var ferdige både med preludium og første salme da en av byens uteliggere kom gående oppover midtgangen, ustelt og ustø. Mange snudde seg og så med forferdelse på det som skjedde. Noen tenkte kanskje som fariseeren Simon: «Var denne mannen en profet—« Men Lier stoppet opp før «Kyrie Eleison» og sa med mild stemme til den gamle uteligger: «Kom hit, Jonas! Det er ledig på første benk!»

Den episoden gjorde et dypt og varig inntrykk på meg. Jeg følte at jeg den gangen fikk møte noe av Jesu sinnelag, noe av Hans omsorg for mennesker som befinner seg aller nederst på rangstigen. I benkeradene satt det kanskje skattesnytere, koneplagere og baktalere, men de hadde alle en blankpolert fasade. Med munnen kunne de være med på «Kyrie Eleison!» «Herre, miskunn deg!» Men hvor var den ekte lengselen etter å få sine synder tilgitt?

Det finnes en vei videre, også for slike som Simon. Når vi oppdager at vi kommer til kort og møter veggen, er det likevel håp. Vår eneste redning blir da å vende oss til Jesu kors og hans død og oppstandelse for våre synder. Og så får vi høre det på nytt fra hans egen munn: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

På denne tiden hendte det igjen at en stor folkemengde var samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien – noen av dem kommer jo langveisfra.» Disiplene svarte: «Hvordan kan noen skaffe mat her i ødemarken til å mette alle disse?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju», svarte de. Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele dem ut, og de delte dem ut til folket. De hadde også noen småfisk. Han velsignet dem og bød at de skulle deles ut. Alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de sammen stykkene som var til overs, hele sju kurver. Det var omkring fire tusen mennesker der. (Markus 8,1-8)

Det blir her fortalt om en synlig og fysisk hendelse – et under som mange kunne bevitne. Men – som så ofte ellers – har vi her en tekst med dobbel bunn: En materiell og en åndelig.

1. Det første vi må slå fast, er at det her skjedde et virkelig under! Denne dagen ble naturkreftene satt til side. Og det vil derfor alltid være mennesker som benekter at dette er sant. Men vi skal holde fast på at ingen ting er umulig for Gud! Han som satte igang hele skaperverket og som hvert sekund holder det i sin hånd, han er mektig til å gjøre det han vil med det han har skapt. Det første vi kan lese ut av denne teksten, er derfor et vitnesbyrd om Guds allmakt. Gud har omsorg for oss, og han gir oss det vi trenger for å leve et godt liv. Alt som hører menneskelivet til, kan vi komme til Gud med. Jesus selv var sulten og tørst, han gråt og gledet seg, han ble sliten og trengte søvn. Og han lærte oss å be: Gi oss i dag vårt daglige brød. Det var brød og fisk han ga folket – akkurat det de trengte for å spise seg mette. Vi trenger å be med Salomo: «Gi meg verken armod eller rikdom, men la meg få den mat jeg trenger. Ellers kunne jeg bli så mett at jeg fornektet deg og spurte: «Hvem er Herren?» – Eller bli så fattig at jeg stjal og forbannet min Guds navn.»
2. Men så kommer kanskje innvendingene: Dette med Guds omsorg, holder det stikk i dag? Hvorfor kan ikke Gud gripe inn og gi alle nok mat? La oss gå til teksten igjen. Jesus brukte det lille de hadde, velsignet maten og delte ut til alle. I dag trenger Gud våre midler og vårt brød. Det finnes mat nok på jorda til å mette alle munner. Jesus ønsker å bruke oss for å vise verden et nytt brødunder!
3. Teksten har dobbel bunn. For i tillegg til den ytre, synlige handling, har Jesu ord og gjerning en symbolsk betydning som viser til en åndelig virkelighet. Og det er vel egentlig en klang av nattverd i det som skjedde den dagen i ørkenen. Våre motstandere kan si at korset bare er tre, at Bibelen bare er papir, at dåpen bare er vann og at nattverden bare er brød og vin. Vi vet at Gud bor i alt dette med sin Hellige Ånd. Og der Gud er, vil underet skje!

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. (Matt.7,15-16)

Med en slik tekst kunne det være fristende å advare mot alle de moderne folkeforførerne, alle som har et politisk eller religiøst budskap til vår tid. Men da hadde vi bommet på teksten. De falske profeter – ulver i saueham – de finnes i menigheten.

Men hva er så en profet? I bibelsk forstand er det en person som er kalt av Gud, sendt av Gud og en som taler på Guds vegne. Med rette kan en sann profet streke under sitt budskap med disse ord: «Så sier Herren».

Men så finnes det også falske profeter, løgnprofeter og lykkeprofeter. Vi møter dem allerede i Det gamle testamentet: Lettvint vil de lege skaden i mitt folk når de sier «Fred, fred!» – og så er det ingen fred. Slik måtte Jeremia tale for å beskrive situasjonen i sin samtid. Og Paulus måtte si at det i menigheten ville stå fram menn med vrang lære.

Vi har ingen grunn til å tro at forholdene er bedre i vår tid, men det vil alltid være vanskelig å avsløre de falske profetene. De fleste av oss har ikke mot til å være konkrete og direkte, men vi kan holde fast på noen kjennetegn:

1. Den falske profeten tilhører menigheten, han kaller seg kristen og påstår at han formidler Guds vilje.
2. Som regel vil en falsk profet også forkynne mye som er sant og rett. Det er derfor han ofte får så mange tilhengere.
3. En falsk profeti vil ofte inneholde tilleggsåpenbaringer som flytter blikket bort fra Jesus.
4. En falsk profet vil gjerne skape blest om sin egen person, og ikke sjelden vil også økonomiske forhold være med i bildet.

På det religiøse marked i dagens Norge er det dessverre mange som har fellestrekk med minst ett av de fire kjennetegn som er nevnt, ja, kanskje alle fire. De påstår at de forkynner Guds ord, de trekker fram utvalgte tekster fra Bibelen, men Jesu død og oppstandelse for våre synder har ingen stor plass i forkynnelsen.

De farligste «profetene» er de som indirekte eller med klare ord fornekter sentrale deler av det bibelske budskap. Ordet om de to veier – om frelse eller fortapelse – er gjentatt så mange ganger i Bibelen at det skulle være utenfor enhver diskusjon. Like fullt hører vi i våre dager lærde teologer, prester og lekfolk som nekter å godta læren om den evige fortapelse. Det strir mot vår fornuft at skikkelige, gode borgere skal gå fortapt, og mange vil påstå at en kjærlig Gud umulig kan tillate at mennesker blir utestengt fra Guds rike for all framtid. Og vi skal ikke fare for lett over en slik problemstilling. Vi kjenner vel alle gode, sympatiske mennesker som lever for å tjene andre, men altså, uten å være frelst. Og det er også rett at Gud elsker oss mennesker høyere enn alt annet Han har skapt. Og han ønsker virkelig at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Men hvordan er egentlig Guds vesen? Gud er også hellig, ja, hans hellighet er så fullkommen at han ikke tåler synd. Derfor leser vi også i Den lille bibel: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Vi skal kjenne de falske profetene på fruktene, står det. Et budskap som klør i øret, kan nok i første omgang skape trøst. Men den varige frukt er forvirring og frykt for framtida.

I en sum kan vi si at en sann profeti peker på Jesus Kristus, på Hans liv og verk for oss. Da blir det smått det som finnes der ute i periferien. Da får vi øye på Ham som kunne si om seg selv: Jeg er Veien, Sannheten og Livet.

Og den gode frukt har alltid sin rot i troen på Jesus. Det kan være de store vekkelser der mange blir frelst, og det kan være det ene mennesket som blir overbevist av Ordet og begynner på himmelveien. Det er en levende tro som fødes. En tro som gir håp for framtida og som får betydning for våre medmennesker.

Jakob dro fra Beer-Sjeba og tok veien mot Harran. Han kom fram til et sted der han ble natten over, for solen hadde gått ned. Han tok en av steinene på stedet og la den under hodet. Så la han seg til å sove.

Da hadde han en drøm: Se, en stige var reist på jorden, og toppen av den nådde til himmelen. Og se, Guds engler gikk opp og gikk ned på den. Da sto Herren foran ham. Han sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams og Isaks Gud. Den jorden du ligger på, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg.»

Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» (1.Mos.28,10-16)

Hvem er denne Jakob? Egentlig en listig bedrager. Nå blir han innhentet av Guds godhet. I slekt etter slekt har Gud innhentet mennesker. Det som gjør denne teksten levende og aktuell rett inn i vår tid, er Guds løfte. «Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Møter vi ikke her evangeliet i sin mest fullkomne form? Som Jakob var uverdig, ja, til og med uvitende, blir de små barna båret fram i den hellige dåp før de kan gi et ja eller et nei! Velsignelsen kommer fra prestens munn, og det er prestens hånd som fører vannet. Men det er Gud selv som døper.

Guds godhet er større enn vår tanke, og Guds nåde er større enn våre synder. Gud trekker aldri sitt løfte tilbake – ikke fra Jakob – og ikke fra sine kjære barn i dåpen. Men vi mennesker er troløse, og mange forkaster dåpspakten og vender ryggen til Gud. Det kan bli et nei som en dag kan sperre Guds ja ute. For den store skare av døpte er dåpen blitt en tom seremoni som ofte er sterkt knyttet til det å gi barnet et navn. Dåpsopplæringen følges ikke opp, og den døpte lærer ikke Jesus å kjenne. Men dette er ikke hele bildet – og takk og lov for det! For vers 14 er egentlig en misjonsbefaling som var forut for sin tid: Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. De døpte og ufrelste i vårt land skal få høre at det finnes en vei tilbake til Gud! For fedrehistorien er ikke en beretning om mennesker som søker Gud, men om en Gud som søker mennesker.

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1.Joh.4,10)

Det er stor spennvidde i tema og innhold i de andaktene som legges ut i «Portal til frelse!» Men det gamle budskapet om synd og nåde, slik vi blant annet finner det i Romerbrevet, kap. 3 fra vers 23, må være grunntonen: Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Og i vers 26: Han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.

I dag er det mange som tenker stikk motsatt. Skal vi nå moderne mennesker, må vi ta bort det som kan vekke anstøt og forkynne et budskap som er tilpasset vår tid. Dette ser vi særlig på det seksualetiske område. Mange teologer vil sette en strek over bibelske sannheter som kristne har lest og tatt imot i tro i 2000 år. Og vi kan gå rett inn i den aktuelle situasjon i vår kirke og oppdage at gjerdestolpene stadig blir revet opp og flyttet videre. Finner vi ikke her en gjenklang av djevelens ord til de første mennesker: ”Har Gud virkelig sagt?” Og dersom vi hører dette spørsmålet ofte nok, kan det virkelig røyne på for noen og enhver. Men èn ting er sikkert: Et avstumpet budskap vil aldri føre til vekkelse og nytt liv.

Jeg vil prøve å bruke bankkortet mitt som et bilde: Dersom jeg stikker kortet inn i minibanken – om det så er midt på natta – og taster inn rett kode, kommer sedlene ut av veggen, og beløpet bestemmer jeg selv. Det er bare èn betingelse: Det må være dekning på kontoen. Vil jeg ha ut mer enn det som er inne, blir kortet avvist. Et banalt bilde, kanskje, men den som forkynner Guds ord, har på en måte fått fullmakt til å forklare det som står skrevet her. Men det må være dekning. Dersom vi trekker noe fra eller legger noe til, blir vi avvist av Han som har sendt oss.

Er dette noe å komme med til moderne mennesker? Kanskje de har rett som kaller oss hengehoder og mørkemenn? Dette er jo å snu sannheten på hodet! Er det noen som har grunn til å løfte hodet og spre lyset, så er det nettopp troens folk. Hvorfor? Visst er det sant at Guds Lov og Hans krav står fast til alle tider. Og sant er det også at ingen av oss har noe å rose oss av – for alle har syndet, og vi har ingen del i Guds herlighet. Vi kan bli kalt skinnhellige og selvgode. Det er andre merkelapper verden setter på Guds folk. Og det er kanskje lett for oss å gradere synd og tenke at vi ikke er verre enn andre. Slik tenker ikke Gud. Vi vet at Jesus holdt seg nær tollere og syndere. Den siste Jesus frelste før han døde, var en røver. Og den første han sendte en personlig hilsen etter oppstandelsen, var Peter, som hadde fornektet ham.

Det blir fortalt at det siste Luther skrev før han døde, var disse ord: ”Vi er tiggere – det er sant. Men det er like sant at den som eier Jesus, eier alt!”

Alle mennesker er tiggere for Gud. I ugangspunktet er vi i samme båt. Men alle kan bli rike. Alle kan bli frelst. Alle kan som den fortapte sønn komme hjem og få barnekår, nye klær, sko på føttene og ring på fingeren. Alt av nåde. For Guds nåde er uten grenser. Jesu, Hans Sønns blod renser oss for all synd. Så er vi ikke mørkemenn, vi som forkynner dette budskapet – vi blir tvert imot kalt Lysets barn!

Det er ikke veien å gå å unnskylde eller bortforklare vår synd – eller narre andre til å tro at det sikkert ikke er så farlig. Og her tror jeg de som villeder andre mennesker, sitter med det største ansvaret. Vi er egentlig i samme stilling som Jesu tilhørere for 2000 år siden. Den menneskelige natur har ikke forandret seg, og veien videre er den samme som før: Dersom vi kommer til Jesus med våre nederlag, får vi høre fra Hans munn – ikke bare èn gang eller sju ganger, men sytti ganger sju – ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort – og synd ikke mer fra nå av.

Så kan vi med frimodighet gå videre – fordi vi har en skatt å dele med andre – en skatt som bare finnes i Bibelen!

Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg da ikke først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men ikke makter å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.    (Luk.14,28-30)

I vekkelsestider hører vi gjerne sterk forkynnelse med vekt på nåden. Og slik må det være. Frelsen bygger på Guds nåde alene. I slike tider møter mange opp til samlinger i kirke og bedehus, og det skal vi takke Gud for. Men så ser vi dessverre at det etter hvert tynnes i rekkene. Var det omkostningene som ble for store?

Jesus forkynner at det vil koste å være hans disippel. Vi har tatt imot frelsen gratis, men vi er også kalt til å være Jesu etterfølgere. Og Jesus vil ha etterfølgere som ikke setter betingelser. Kjærligheten til Jesus må være så stor og ekte at tjenesten i Guds rike kommer foran alt!

Jeg tror ofte det handler om å være trofast. Skal vi bli bevart som kristne, er det livsnødvendig å møte opp til samlinger om Guds ord og bønn også på de vanlige, grå dagene – når begeistringen fra vekkelsesmøtene har lagt seg. Ta mitt åk på dere, sa Jesus. For mitt åk er godt, og min byrde er lett. Corrie ten Boom har sagt: «Det verste kan ennå skje, men det beste gjenstår!»

La oss vandre med Herren og fullføre vår del av byggearbeidet – så tårnet èn dag kan stå ferdig!

Begynt er ikke endt, det må du vite! Du som har Jesus kjent, bli ved å stride!                     Alt hva ditt hjerte vil fra himlen vende, skal overvinnes til din tid tar ende.

Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. (Jak.5,14-15)

De bibelske beretninger om helbredelse kjenner vi. De bar syke til Jesus, og han helbredet dem. Men tar vi konsekvensen av dette budskapet i våre liv? Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid!

Og i to tusen år har vi utallige eksempler på mennesker som er helbredet i Jesu navn. Det var noen av Jesu etterfølgere som tok ham på ordet. Et slikt menneske var presten Hans Christian Lier. Det var ikke få som oppsøkte ham for å takke for at han hadde salvet og bedt i Herrens navn. Mange var helt kvitt smertene og hadde ikke merket mer til sykdommen i ettertid. Samtidig er Lier en levende påminnelse om at Gud ikke er en lykkeautomat som alltid svarer slik vi ønsker. Mens han sto i en rik tjeneste blant narkomane og utstøtte i Oslo, ble han selv rammet av Parkinsons sykdom. Mange ba om helbredelse og salvet ham med olje etter Bibelens anvisning. Men Lier ble aldri frisk. Mot slutten av livet kunne han si: Guds mål er at han skal gjøre meg helt frisk. Så langt har jeg ikke sett inn i hans hemmeligheter ennå. Men jeg har i hvert fall opplevd og erfart de tre første bokstavene i ordet frisk: Jeg er fri!

Gud har all makt, men han har også en kjærlighet og en visdom som er langt større enn vår. Av og til må vi erkjenne at Guds kraft fullendes i skrøpelighet. Og vi må ikke glemme at Gud har en hovedplan med vårt liv som stiller alt annet i skyggen: Han vil få oss frelst hjem!

I Salme 23 skildrer kong David alt det gode vi kan få som Guds barn. Vi har også adgang til hvilens vann: Han leder meg til vann der jeg finner hvile. (Salme 23,2)

I vår oppjagede tid som ofte er preget av stress og bekymring, er hvile og fred et gode mange lengter etter. Og Jesus bekrefter Guds løfte: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt.11,28)

Men de tyngste byrdene er de som vår synd har påført oss. Kirkefaderen Martin Luther hadde mange harde kamper i unge år fordi han ikke kunne hvile i løftene. Han forsøkte først å vinne Guds nåde ved munkefromhet. Han fastet, ba og gikk til skrifte oftere enn noen av de andre munkene. Likevel følte han at Guds vrede var over ham. En gang han var på besøk i Roma, krøp han på kne opp Pilatustrappen. Men da han var kommet opp, tenkte han med seg selv: «Hvem vet om det er sant?»

Da Luther en kveld satt i tårncellen sin og arbeidet med uttrykket «Guds rettferdighet» i Romerbrevet, gikk det plutselig opp for ham at det var nåden Paulus pekte på i sitt brev. Evangeliet handler om den rettferdighet Gud gir mennesket når han tar det til nåde for Kristi skyld! Etter denne «tårnopplevelsen» ble Luthers liv totalt forandret, og hans prekener og skrifter fikk et nytt fokus. Han hadde funnet veien til hvilens vann.

Vi som lever i troen på Jesus Kristus og hans verk for oss, vet at vi kan legge fra oss alle byrdene – fordi vi har adgang til vann der vi finner hvile. I dåpen kommer dette vannet til oss synlig og konkret! Som vi leser i katekismen: Dåpen er ikke bare vann, men vann som Gud har befalt oss å bruke sammen med Guds ord. Men hvordan kan vann gjøre så store ting? Det er ikke vannet som gjør det, men Guds ord som er sammen med vannet, og troen som stoler på dette ordet. For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp. Men med Guds ord er det vann som gir nåde og liv, et «bad som gjenføder ved Den hellige ånd.»