Portal til Frelse

På en sabbat helbredet Jesus en kvinne som hadde vært syk i atten år.

Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til dem som var samlet: ”Det er seks dager i uken til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.” ”Hyklere,” svarte Herren, ”løser ikke hver eneste en av dere oksen sin eller eselet fra båsen også på sabbaten, og leier dem ut for å la dem få drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst av denne lenken på en sabbat?” Da han sa dette, ble alle hans motstandere skamfulle, mens folkemengden gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Luk.13,14-17)

Fariseerne var i utgangspunktet dypt religiøse mennesker som virkelig satte sin ære i å leve rett og gudfryktig. Men i tillegg til lover og forskrifter de hadde overtatt fra fedrene, laget de et sett med detaljerte regler som skulle styre hele livet fra vogge til grav. Mange av disse reglene var slik at det var mulig for den religiøse elite å følge budene til punkt og prikke. Og da var det nærliggende å se ned på alle som ikke fikk det til. Vi husker fortellingen om tolleren og fariseeren i templet. Fariseeren takket Gud for at han ikke var som andre mennesker. Han fastet to ganger i uken og gav tiende av alt han tjente. Men sabbatsbudet stod nok i en særstilling for en sann fariseer. Derfor kan tallet ”6” stå som et symbol på all fariseisme – på Jesu tid og i 2010!

Jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid og møtene i skolelaget. Ikke sjelden var det lagt til rette for samtale etter at taleren var ferdig, og han ville mer enn gjerne hjelpe de unge med råd og veiledning. Det var ett spørsmål som ofte gikk igjen, og det begynte slik: ”Er det synd å…..?” Livet var kanskje ikke så komplisert på 60-tallet, men jeg husker fire ”laster” som var regnet som sikre: Dans, kortspill, alkohol og kino. Da var det nok fare for at det kunne snike seg inn noen fariseiske tanker i unge sinn. For de ”frommeste” var det nemlig ikke noen stor kunst å styre unna disse lastene!

Jeg husker at talerne og veilederne var gode og omsorgsfulle mennesker som hadde et ærlig ønske om å hjelpe de unge og nyfrelste, og de ville nok mer enn noe annet gi råd som kunne hindre ungdommene i å havne på ”glattisen”. Men det ble nok en form for dobbeltkommunikasjon. Mange sluttet å gå på skolelagsmøter, og de fleste konkluderte nok med at kristendom var for spesielt interesserte.

Hvordan skal vi forstå Jesus? Han sa: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.” (Matt.5,18) Guds egentlige vilje og ønske er at vi skal følge hans bud og leve rett. Det er det beste både for oss selv og våre medmennesker. Men samtidig vet han at dette er et mislykket prosjekt. Om vi klarer å styre unna de ”store” syndene, har vi urene tanker, og selv våre beste gjerninger er blandet med egenkjærlighet og et ønske om å bli sett og æret. Kristendommen er ingen lovreligion, den er Guds redningsaksjon! Derfor må vi nok fortsatt spørre hverandre om hva Bibelen mener med et rett liv, og vi må hjelpe hverandre til å få svar på vanskelige spørsmål. Men først av alt må vi innse at vi kommer til kort: ”Gud, vær meg synder nådig!” – Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. (Luk.18,13-14)

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. (Joh.16,12-13)

Vi står mellom påske og pinse – disse to høytidene som markerer helt avgjørende hendelser i frelseshistorien. Uten påske hadde vi aldri blitt forsonet med Gud. Og uten pinse hadde vi aldri kunnet tro på forsoningen.

Det som lå i Guds frelsesplan fra begynnelsen, var at døden skulle bli vendt til liv og at nederlaget skulle vendes til seier. Og Jesu etterfølgere har erfart at dette er en livslov i Guds rike: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Og dette gjelder ikke bare for Jesu soningsdød. Vi sier gjerne at martyrenes blod er Kirkens sæd, og det uttrykker egentlig en dyp sannhet om Evangeliets kår i verden. Tider med motgang og forfølgelser, har gjerne unnfanget de største vekkelser.

Men hvordan skulle Jesu nærmeste venner forstå det som var i ferd med å skje? De opplevde først denne påsken i Jerusalem som en gedigen nedtur. Alt de hadde håpet på, så ut til å falle i grus. Og flere enn Pilatus måtte spørre: Hva er sannhet?

Men så hadde altså Jesus gitt løfte om Talsmannens komme. Og historien om kristen misjon er egentlig historien om Den Hellige Ånds virke. Disiplenes opplevelse av oppstandelsen gav dem gleden og håpet tilbake. Men alle undergjerninger, også den største, kan bortforklares av mennesker som i utgangspunktet er skeptiske. Slik har det vært i over 2000 år. Likevel vinner Guds rike seier på alle kontinenter. I hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag, leser vi i Lukas-evangeliet.(Luk.24,47) Men så gav Jesus også en klar melding til redde og rådville disipler: Dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye. (Luk.24,49)

Men hvem er egentlig denne Talsmannen, advokaten, som blir omtalt av Jesus? Vi tenker vel ofte på Den Hellige Ånd som noe luftig og svevende som det er vanskelig å sette ord på. Men sannheten er at Ånden er en person, den 3. person i guddommen, like levende og virkelig som Jesus selv. Paulus skriver mye om Talsmannens gjerning i Romerbrevet: Ånden selv går i forbønn for oss (Rom.8,26) – og det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje. (Rom.8,27)

Men i Guds ord kan vi finne belegg for at samfunnet mellom Talsmannen og den troende er enda sterkere og tettere. Vårt legeme er et tempel for Den Hellige Ånd. Når et menneske blir frelst, flytter den treenige Gud inn med hele sin nåde! Derfor er det ikke slik at Ånden blir gitt oss i porsjoner. Det er heller ikke bibelsk å be om mer av Den Hellige Ånd. For den som tror og er døpt, har fått Ånden. Men vi må daglig be om at Den Hellige Ånd må få mer råderett i livet vårt. De ekstraordinære nådegaver har også sin plass i menigheten, men ikke i sentrum. For Den Hellige Ånd har èn hovedoppgave, og det er å forherlige Jesus!

Jesus red inn i byen som konge palmesøndag. Men bare få dager senere så det ut til at denne kongen var uten makt.

Straks det ble morgen, og overprestene med de eldste og de skriftlærde, altså hele Rådet, hadde holdt møte, bandt de Jesus, førte ham bort og overga ham til Pilatus (Mark.15,1)

Jesus svarte: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.” (Joh.18,36)

Den vantro binder Jesus for selv å ha frie hender. Slik var det før, og slik er det nå. Her hjemme har de troende fortsatt frihet til å forkynne Guds ord, og ingen blir fengslet for sin tro. Men myndighetene strammer inn på andre områder. Kristendomsundervisningen i skolen blir utvannet, og regjeringen endrer lovverket uten å ta hensyn til det fundamentet Grunnloven var tuftet på.

Totalitære regimer binder Jesu ”kropp” – den kristne menighet – ved å fengsle frimodige kristne som ønsker å vitne om sin tro.

Men Guds motstandere vet ikke at makten er i Jesu hender. Jesus lot seg frivillig binde i Getsemane fordi hans oppdrag var å kjøpe oss fri fra Lovens forbannelse! Derfor vil ikke ”makter og åndskrefter eller verdens herskere i dette mørket” lykkes i sin kamp. Historien har lært oss at forfølgelse og motgang har styrket Guds menighet og åpnet nye veier for Evangeliet. Paulus, som forfulgte de kristne med iver og nidkjærhet, kunne bryte ut etter sin omvendelse: Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. (Gal.5,1) I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. (Ef.1,7)

Så kan vi prise Jesus fordi han lot seg binde for vår skyld. Da eier vi den fullkomne frihet i troen på ham!

Ta meg til fange, Krist, for da vil jeg bli fri! Hjelp meg å overgi meg selv og seierherre bli. Jeg angstfull synker ned når for meg selv jeg står. Gjør meg til fange, gi meg fred, så kraften din jeg får!

Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ”Kom, nå er alt ferdig!” Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. ——- Da sa herren til tjeneren: ”Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.” (Luk.14,16-18+23-24)

Vi mennesker har alltid gode unnskyldninger, men den egentlige grunnen kan vi uttrykke med tre ord: ”Jeg vil ikke.” I vekkelsestider er det noen som merker kallet sterkere enn andre. Og de som da likevel vender Gud ryggen, vil ofte bygge en mur omkring seg for å hindre at det samme skjer igjen. Presten Georg Johnsen forteller i en av sine bøker om en vekkelse i Kristiansand. Spesielt mange unge hadde fått et nytt liv, og også en av Johnsens beste kamerater var med på møtene. En kveld var det tydelig at denne kameraten var urolig. Forkynnelsen var sterk, men da det ble gitt anledning til å komme fram, gikk han ut. Han ville gå en tur først, og Johnsen ble med. Rundt kirken, èn gang, så èn gang til. Skulle han ikke gå inn? Han visste vel innerst inne at det var nådetid, men motet sviktet. Han gikk hjem. Sannsynligvis kom han aldri tilbake. – En historie fra virkeligheten, men ikke enestående. Vi mennesker tror vi har et hav med tid foran oss – og at vi selv kan planlegge våre valg og beslutninger. I Guds rike er det ikke slik. Det er Gud som kaller, når han ser at det er grobunn for evangeliet. Og nettopp da må vi svare. Alt har sin faste tid.

I vår bibel blir vi kjent med en person som bedre enn de fleste visste når anledningen var der. Han visste at Jesus nærmet seg og inntok sin posisjon i morbærtreet. Jesus stoppet under treet og kom med sitt kall. Og dette kallet var både konkret og tidsbestemt: ”Sakkeus, skynd deg ned, for i dag vil jeg ta inn hos deg.” Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Jesus holdt så en tale for folket i Jeriko, og etter den talen står det i vår bibel: ”Da han hadde sagt dette, drog han videre på sin vei opp mot Jerusalem.” Jesus gikk aldri mer gjennom gatene i Jeriko.

I dag er det mange som klatrer opp i trærne, for å være i det bildet. Interessen for åndelige spørsmål er stor, og mange er på vandring for å finne et fast punkt som kan gi livet mening. Men det er så få som vil kjøpe den beleilige tid. Når Jesus går forbi, blir de sittende i treet. ”Jeg har kjøpt et jordstykke, jeg har kjøpt fem par okser, jeg har nettopp giftet meg. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.”

Det er en tid til å vende om. Men så er det også en tid til å tjene. Og Gud kaller alle sine barn til tjeneste. Vi kan planlegge og treffe beslutninger. Vi kan ønske oss en spesiell tjeneste i Guds rike. Men det er Gud som kaller, og han er ofte ubehagelig konkret. ”La oss bryte opp og brenne broene, ja, la oss reise hjem!” synger vi i en sang. ”La oss sørge for at våre teltplugger er løse i jorden.” Ja, kanskje det er vår teltplugger som er problemet. Her om dagen så jeg en liste med søkere til ulike prestestillinger. Rundt Oslofjorden var det rikelig med navn på søkere med lang erfaring og god utdannelse. I Nord-Hålogaland bispedømme måtte seks stillinger lyses ut på nytt. Ingen hadde søkt. Og situasjonen er nok ikke verre for prester enn for andre tjenere i Guds rike. Vi må bare med skam erkjenne at jordens salt trives best i store klumper.

Gud kalte deg èn dag til omvendelse. I dag kaller han til tjeneste. Kanskje ditt oppdrag er å fullføre den tjenesten du står i nettopp nå. Men vi vet at Høstens Herre ønsker å drive arbeidere ut til sin høst. For høsten er stor, men arbeiderne få. Alt har sin faste tid. Kanskje du nettopp nå står foran et veiskille i ditt liv som kristen. Gud har gitt deg et konkret kall. Men det er du som må dra teltpluggene opp.

Enkelte hendelser i Jesu korte liv fikk avgjørende betydning for hele menneskeslekten. I Matt.4,8-11 leser vi om en slik hendelse:

Djevelen tok ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: ”Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.” Da sa Jesus til ham: ”Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.” Da forlot djevelen ham, og engler kom og tjente ham.

Hele Guds plan stod på spill i disse øyeblikkene. Hadde Jesus sviktet på et eneste lite punkt, hadde slaget vært tapt. Og la oss merke oss at både Satan og Jesus kjenner Guds ord. De bruker bare Skriften på helt ulike måter. Vi vet at djevelen fristet Jesus både med mat og mirakler før han kom med dette siste tilbudet. Og legg merke til hvordan Guds motstander bruker Ordet når han skal friste Jesus til å synde: Han trekker fram enkelte bibelvers som er tatt ut av sin sammenheng. Gjengivelsen er korrekt, men bruken er et bomskudd. Og det som er alvorlig, er at Skriften blir misbrukt på samme måte i vår tid. Det er ikke lenge siden jeg kom over et leserinnlegg der det ble hevdet at det skrevne ord i Bibelen ikke er så viktig, for Gud har sendt Jesus, og det er nok for oss. Det høres så åndelig og godt ut at vi gjerne kunne stemme i et ”ja” og ”amen” til det alt sammen. Men da vil jeg spørre tilbake hvorfor bibelselskapene bruker så store ressurser for å oversette Bibelen til nye språk og hvorfor bibeltrykkeriene i Kina ikke klarer å trykke nok bibler selv om maskinene går for fullt dag og natt. Og hvorfor skal jeg gå rundt med denne store boka med 1400 sider når alt kunne få plass på en lapp der Joh.3,16 var skrevet. Det er riktig nok et kjerneord, ja, det er kalt ”den lille bibel” fordi vi her finner Evangeliet i en sum. Men Bibelen er mer – som Paulus skriver i sitt 2. brev til Timoteus 3,16: Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd.

Satan har sine disipler i virksomhet også i 2014. Og når han kunne friste Jesus, er det naivt å tro at vi kan gå fri. Taktikken er den samme : Han kommer snikende som en slange eller smigrende som en lysets engel og spør: ”Har Gud virkelig sagt?”

Jesus seiret. Han stoppet munnen på djevelen ved å svare med Guds eget ord. Og derfor kan du og jeg leve under en åpen himmel, men framtid og håp – på vei mot den verden der ingen frister kan slippe inn! Du og jeg blir også ført til fristelsens fjell. Og vi kan bli lokket til å synde på ulike områder. David spurte hvordan den unge skal klare å holde sin sti ren. Og han svarte selv: Ved å holde seg til ditt ord, Gud.

En kjent forkynner uttalte nylig at de mange store brannene i Norge i januar kunne skyldes at folket vårt vender seg bort fra Gud. «Matematikken» er nok ikke så enkel i Guds rike, for «Han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» (Matt.5,45)

Likevel må det være lov å spørre: Hvor lenge vil Gud tåle at et folk og en nasjon beveger seg bort fra Lyset? Det vedtas stadig nye lover som er i strid med Guds vilje slik den er åpenbart i Bibelen. Kristen påvirkning i barnehage og skole reduseres til et minimum. Oppslutningen om gudstjenester og møter har ikke vært så dårlig på mange tiår. Europa er den eneste verdensdelen der kristentroen er på tilbaketog, og Norge er intet unntak.

Vårt kjære fedreland har vært velsignet i 1000 år, og vi kan på så mange måter se Guds godhet åpenbart i vår historie. La oss nå når fastetida nærmer seg, dvele ved et vers fra Bibelens siste bok: Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om. (Joh. Åp. 2,5)

Demas vet vi svært lite om. Han er nevnt bare tre ganger i Bibelen, men i èn tindrende klar setning blir hele hans liv og evige skjebne risset opp. Sammen med Lukas har han vært hos Paulus i hans første fangenskap. Han var misjonærens nære medarbeider. Så nær var han den evige verden. Vi leser i 2.Timoteus-brev, 4.kapittel og 10.vers:

Demas forlot meg, fordi han fikk den nåværende verden kjær.

Frafallet er altså en mulighet. De som forkynner: Èn gang frelst, alltid frelst, har ikke dekning for dette i Guds ord. Rett nok står det at ingen kan rive noen ut av Guds hånd. Og Satan har ingen makt over en kristen som kjemper i Jesu navn. Men når noen frivillig vender Gud ryggen, må vi bare innse at frafallet er en realitet. Ingen kan tjene to herrer. Demas valgte verden og forkastet dermed Gud.

Den nåværende verden er den verden som går i graven med oss. Der er det penger, status og makt som teller. Der regjerer verdens fyrste, Djevelen, Løgnens far.

Demas var ikke den første – og heller ikke den siste – som mistet det evige livet. Hva var grunnen til at en av Jesu disipler ble en tyv og en løgner – en forræder og en selvmorder? Jo, det var ett punkt i hans liv som aldri ble overgitt til Jesus, og det var kjærligheten til pengene, og derfor måtte katastrofen komme. Bli aldri en halvhjertet kristen som bare søker trøst uten å begjære frelse fra synd!

Demas fikk den nåværende verden kjær, og jeg er redd for at det ligger snublende nær for oss alle. La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, leser vi i Skriften. La dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje; det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.

Verdens innflytelse møter vi på så mange måter, ikke bare gjennom penger og ting, men også gjennom fornøyelser, massemedia og litteratur – alt det som vil oppta sinnet og holde oss borte fra lønnkammeret. De nyfrelste i Efesos visste at kristenlivet også innebar et radikalt brudd med det gamle livet. Det fortelles at det ble brent bøker for over 100 000 kroner under vekkelsen der. En kristen har ikke råd til å kaste bort sin dyrebare tid til unyttig lesestoff og dårlige filmer. Livet er så kort, og vi må kjempe for den daglige stund ved Jesu føtter.

Hvordan kan vi unngå den samme skjebne som Demas? – Gud har selv gitt oss de midler vi trenger for å bli bevart. Les Bibelen! Du forstår ikke alt, men det er heller ikke nødvendig. Dersom du tar vare på det du forstår og lar resten ligge, har du likevel nok for tid og evighet. Bli en kristen som ber! Vi klager over at det sjelden blir tid til bønn, og det er sant at Satan prøver å hindre oss i å leve i et inderlig samfunn med Gud. Men her må vi være listige som slanger. Vi må utnytte de mulighetene som legges i vår vei.

Var det noe som kunne bringe Demas tilbake? Ja, var det nødvendig at han kom tilbake? Han fikk det sikkert bra med sine nye venner, og han kunne nok leve et sorgløst liv i overflod og rikdom. Vi vet ikke om Demas hadde noen planer om å komme tilbake, men Gud hadde ikke forkastet denne unge, frimodige mannen som hadde begynt en stor livsoppgave sammen med Paulus og Lukas. – Vend om, du frafalne, lyder ordet fra Herren. Jeg ser ikke lenger på deg med harme, men vil vise deg miskunn, lyder ordet fra Herren, jeg vil ikke for evig være vred. Bare erkjenn din skyld, at du har gjort opprør mot Gud. (Jer.3,12)

Hans navn skal bestå til evig tid ; så lenge solen skinner, skal det skyte friske skudd. (Salme 72,17)

Når Jesus står fram, spiller navnet en viktig rolle. Jesus var ingen ny profet blant profetene, de som forkynte i Herrens navn og proklamerte ”så sier Herren”. De navn og titler som brukes på Jesus, var i Det gamle testamente forbeholdt Gud selv: Han kalles konge, Herre og Gud. Og Jesus taler alltid i sitt eget navn: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere!”

Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, leser vi. For 1000 år siden begynte de første spede spirer å gro i vårt kjære fedreland. Men det å bygge Guds rike, er ikke det samme som å utvikle en organisasjon. Når et kirkesamfunn stivner i gamle former eller fjerner seg fra Guds ord, har det alltid vært friske skudd som har funnet nye veier i den gode jord. I vekkelsestider er det Jesu navn som står i sentrum. Når vi fokuserer for mye på vårt kirkesamfunn, vår organisasjon og våre talere, kan vi gjennom det hindre vekkelsen.

Alle de navn som i Bibelen er brukt på Jesus, kan gi oss hjelp for tanken når vi skal forstå hvem han er. Men det navn som ble kunngjort for Josef i en drøm, er for alle troende blitt navnet over alle navn: ”Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt.1,20-21)

Vårt forhold til personen Jesus er avgjørende for vår stilling i evigheten. Men merker vi ikke også at vår bruk av navnet Jesus gjør noe med oss og gjennom oss? I vår samtale med medmennesker kan vi snakke om Gud – og kanskje til og med om Kristus uten at det koster så mye. Men det kan bli en svær kamp, ja, en åndskamp, når vi skal nevne navnet Jesus. ”Herren frelser” betyr dette navn. I ett enkelt navn finner vi altså evangeliet i fortettet form. Og evangeliet er så urimelig fullt av nåde at vi aldri skikkelig kan begripe det. ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst”, leser vi i Skriften. Jeg vet om mennesker som på sitt dødsleie har kjempet de sværeste kamper og som ikke kan finne fred fordi det ikke finnes noe i deres liv som de kan bygge sin fred på. Og så er de kanskje så svake at de verken kan be eller lese. Hvor godt da når de har en kristen sjelesørger i nærheten som kan lese dette ene verset fra Bibelen. Om det siste de gjør i denne verden, er å viske navnet Jesus, har de gjennom det fått det evige liv i eie.

Hvordan er det med våre navn? De er egentlig bare merkelapper uten noen dypere mening. I dag kan ofte et personnummer med 11 siffer erstatte navnet. Men det skal ikke alltid være slik. I Åpenbaringsboka 2,17 leser vi: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, med et nytt navn risset inn, et navn som ingen kjenner uten ham som får den.” Når Jesus kommer igjen, vil han overrekke en hvit steintavle til alle som har seiret i kraft av Lammets blod. Det nye navnet til seierherren vil være risset inn på tavla. Og det er et hemmelig navn, et navn som skal følge oss i all evighet. Vi vet også at den dagen skal vi bli Jesus lik, for vi skal se ham som han er. Kanskje noe av hemmeligheten ligger gjemt her. Vi har vunnet seier i Jesu navn. Det gamle er borte, også vårt gamle navn. Alt er blitt nytt. Det er spennende å være kristen, for vi har alltid det beste i vente!

Men fortsatt er det ventetid, og det skal være en tid preget av aktivitet og forventning. Og vårt oppdrag er å gjøre Jesu navn kjent – for nye generasjoner og nye folkeslag!

Lytt til andakten

”Himlen den er der hvor Jesus er”, synger vi i en barnesang. En enkel tekst som uttrykker en stor sannhet! Det finnes nemlig en usunn himmellengsel som bare fører til at vi flykter fra vårt ansvar for denne verden. Vi ser på verdens elendighet og synd og trøster oss med at når vi kommer til himmelen, blir alt bra. Verdensflukt var aldri noe ideal for Jesus. Guds rike er ikke et sted langt borte bak alle blåner, og det er ikke noe som skal komme i nær eller fjern framtid. Guds rike er iblant oss. Da Jesus overvant døden den første påskedagen, ble et nytt rike grunnlagt på jord, et evig, usynlig og grenseløst rike. Men Satan og hans hær er ennå ikke jaget ut av landet. Jesu venner blir rammet av sykdom og sorg på samme måte som de vantro. Men vi har et håp som ingen kan ta fra oss: Menneskesønnen skal komme til syne på sin dag. Og det skal bli en ny himmel og en ny jord.

En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: ”Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se, her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere.” Til disiplene sa han: Det kommer en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det. Folk skal si til dere: ”Se, der”, eller ”Se, her er han”. Men gå ikke dit og følg ikke etter! For likesom lynet, når det blinker, lyser fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal det være når Menneskesønnen kommer til syne på sin dag. Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekt. (Luk.17,20-25)

Når kommer Guds rike? Det er et spørsmål som har vært levende aktuelt gjennom flere tusen år, både blant jøder og grekere. Det gamle Testamente er jo egentlig en sammenhengende beretning om lengselen etter Messias. ”Kommer han ikke snart, han som våre profeter har spådd om? Kommer han ikke og oppretter sitt rike?” Hvorfor kom fariseerne til Jesus for å få svar? Vi vet ikke. Kanskje var det den vanlige taktikken. De ville sette ham på prøve. Eller var det et snev av tro? Kunne denne merkelige mannen fra Nasaret ha noe med Guds rike å gjøre?

Når kommer Guds rike? Også innen kristenheten – både blant troende og vantro – er det mange som er opptatt av dette spørsmålet. Men hvorfor spør vi? Kan det være ren nysgjerrighet? Emnet er interessant, og vi har en medfødt trang etter å skue inn i framtida.

Det kan også være angst som får noen til å spørre. Mange mennesker frykter Gud, den hellige og rettferdige. En forkynnelse de har hørt i tidlige barneår, blir aldri helt strøket ut av minnet. Men nå har de tjent verden og Satan og stått Gud imot. Kanskje regnskapets time nærmer seg? Slike mennesker har angst for det som skal komme.

Gud kan bruke både angst og nysgjerrighet. Det finnes mange måter å vekke mennesker på, og særlig i vanskelige tider er det noen som spør: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Men dessverre skjer ofte det motsatte. Når tidene har snudd og blitt bedre, er Gud glemt igjen. Fred og ingen fare, blir det sagt.

Jesus peker ikke oppover, men framover, mot en ny tidsalder. Det alvorlige budskap til oss i dag, er at det er en sammenheng mellom Guds rike slik det er nå og det fullkomne rike som en dag skal opprettes. Den som ikke har del i kraften av Jesu oppstandelse, har ikke noe løfte om evig liv.

Du som i dag lever utenfor Guds rike, skal vite at du løper en stor risiko. Det er et stort ansvar å høre evangeliet uten å ta imot det. For Jesus skal komme – like overraskende som blinkende lyn, og på den dagen er alle veier stengt. Men du har en fantastisk mulighet som millioner av mennesker kan misunne deg. Jesus kommer i dag også. Og i dag kommer han ikke i lynet, men i mildheten. Han kommer i sitt ord for å minne deg om sin trofasthet.

Da Jesus kom til traktene ved Cæcarea Filippi, spurte han disiplene: ”Hvem sier folk at Menneskesønnen er ?” De svarte: ”Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.” ”Og dere”, spurte han, ”hvem sier dere at jeg er?” Da svarte Simon Peter: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn”. (Matteus 16,13-16)

Hvem er Jesus? Er det egentlig et aktuelt spørsmål? De fleste har da gjennom søndagsskole, kristendomsundervisning på skolen og konfirmantundervisning fått greie på hvem Jesus er. Ja, det skulle man kanskje tro. Og når det gjelder rent historiske fakta, tror jeg oversikten er rimelig bra. Vi vet når og hvor Jesus ble født, hvor han bodde og hva han gjorde. Vi vet hvor og når han døde og på hvilken måte han ble henrettet. Likevel har folk høyst ulike meninger om Jesus, og nettopp derfor er det viktig å spørre: Hvem er Jesus?

Han var et godt menneske, et forbilde, et etisk ideal, en mirakelmann, en revolusjonær leder, en profet….. Som vi har sett, var det også på Jesu tid et aktuelt spørsmål.

Skal vi ha et sikkert svar på åndelige spørsmål, spør vi ikke ”fem på gata”. Vi går til erfarne, troende mennesker som lever i et fortrolig samfunn med Gud, ja, vi går til Skriften selv. Og vi må forkaste svar som ikke er i harmoni med Guds ord. Simon Peter svarte altså: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Han er ikke bare Guds Sønn på samme måte som vi mennesker er Guds barn. Nei, han er fysisk av samme vesen som Gud. Dette fikk også Josef bekreftet i en drøm: Barnet som er unnfanget i Maria, er av Den Hellige Ånd.

Jesus er Guds Sønn. Er vi klar over rekkevidden av en slik sannhet? For muslimene er Allah en fjern og upåvirkelig gud som krever full underkastelse. Kanskje vil han vise nåde. Kanskje. På motsatt side finner vi mange av østens religioner – også det vi med et fellesnavn kaller New Age. Her blir mennesket guddommeliggjort slik at man oppfordres til å lete etter gud i sitt indre.

I skarp kontrast til dette kommer Evangeliet oss i møte – som en skriftlig melding i Guds ord: Han var i Guds skikkelse, men han så det ikke som et røvet gode å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og var mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn. (Fil.2,6-10)

Slik er Jesus. Han er Gud. Han ble menneske. Med dette Evangeliet kan vi møte hver ny dag med frimodighet!