NØDENS DAG

I det siste har flere personer stått fram og fortalt at motgang, sykdom og sorg har ført til at de har mistet troen. Slike bekjennelser må vi forstå og respektere.

Da er det nærliggende å tenke at medgang og gode dager skulle være den sikreste vei til en trygg tro. Livet og erfaringen viser oss ofte det motsatte. Velstanden i vårt eget land har vel aldri vært større, og når det gjelder økonomi, ligger vi på verdenstoppen. Men samtidig er troen på retur. Andelen mennesker som sier at de tror på Gud, er på en bunnivå. Og enda færre sier at de har et personlig forhold til Jesus.

Hvorfor er det slik? Har vi det så godt her hjemme at vi ikke har bruk for høyere makter? Ikke sjelden ser vi at Gud må bruke smerte og motgang for å få mennesker i tale. Mange kristne blir sløve og likegyldige fordi det står dårlig til med bønnelivet. Og uten mat kan vi ikke overleve.

I Salme 50,15 leser vi: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære.

Luther sier så treffende: «Hvis ikke Gud hadde befalt oss å be og lovet å høre, så kunne alle skapninger ikke ha bedt om det minste med all sin bønn. Merk derfor dette: Ikke den bønn er god som er andektig eller lang, men den som bygger på Guds løfter.»

Gud ønsker at vi skal be i Jesu navn. Da kan vi komme til nådens trone på tross av våre svik og feilgrep. Da kan vi komme på Jesu regning og se at alle ting tjener den til gode som elsker Gud.