MATERIELL FATTIGDOM OG ÅNDELIG RIKDOM

MATERIELL FATTIGDOM OG ÅNDELIG RIKDOM

Jeg må innrømme at jeg sitter igjen med mange tanker etter et besøk på Madagaskar. Jeg visste på forhånd at det var et fattig land, men at fattigdommen var så bunnløs, ante jeg ikke. I de store byene var det tiggere og gateselgere langs veiene, og de som var så heldige at de hadde fått seg en jobb, tjente minimalt. Arbeiderne på rismarkene måtte arbeide en dag for å få nok til en liter bensin. Men det var neppe det folk tenkte mest på. For de fleste var nok målet fra dag til dag å skaffe nok mat til seg og sine.

Likevel vil jeg påstå at det lyste mer glede ut av ansiktene fra disse fattige enn det vi opplever her hjemme. Og når gasserne feiret gudstjeneste, uttrykte de sin glede også gjennom salmesangen. Den store lutherske kirken i Antsirabe rommer over 2000, og hver søndag har de gudstjeneste klokka 6, 10 og 15. Og kirken er alltid fullsatt. Barn og unge satt som tente lys i nesten tre timer – selv om mange hadde vært på søndagsskole først!

Og gudstroen viste seg også i hverdagen. Når bussjåføren skulle frakte norske turister på dårlige veier med stor trafikk, startet han turen med å si ”Vi kjører i Jesu navn!” Og dersom det ble oppdaget at noen hadde det vanskelig, var det naturlig å vende seg til Gud.

Noen vers fra Romerbrevet kan stå som en illustrasjon på det vi så og opplevde:                     Vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.     (Rom.5,2-5)

Jeg må innrømme at jeg sitter igjen med mange tanker etter et besøk på Madagaskar. Jeg visste på forhånd at det var et fattig land, men at fattigdommen var så bunnløs, ante jeg ikke. I de store byene var det tiggere og gateselgere langs veiene, og de som var så heldige at de hadde fått seg en jobb, tjente minimalt. Arbeiderne på rismarkene måtte arbeide en dag for å få nok til en liter bensin. Men det var neppe det folk tenkte mest på. For de fleste var nok målet fra dag til dag å skaffe nok mat til seg og sine.

Likevel vil jeg påstå at det lyste mer glede ut av ansiktene fra disse fattige enn det vi opplever her hjemme. Og når gasserne feiret gudstjeneste, uttrykte de sin glede også gjennom salmesangen. Den store lutherske kirken i Antsirabe rommer over 2000, og hver søndag har de gudstjeneste klokka 6, 10 og 15. Og kirken er alltid fullsatt. Barn og unge satt som tente lys i nesten tre timer – selv om mange hadde vært på søndagsskole først!

Og gudstroen viste seg også i hverdagen. Når bussjåføren skulle frakte norske turister på dårlige veier med stor trafikk, startet han turen med å si ”Vi kjører i Jesu navn!” Og dersom det ble oppdaget at noen hadde det vanskelig, var det naturlig å vende seg til Gud.

Noen vers fra Romerbrevet kan stå som en illustrasjon på det vi så og opplevde:

Vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss. (Rom.5,2-5)