LIVET – ET REBUSLØP?

Tenk om livet var et rebusløp! Tenk om det bare var de flinke og sterke som klarte å finne fram til Gud, og at bare de som først klarte å finne målet, som kom til himmelen. Men slik er ikke Guds rike: ”De første skal bli de siste – og de siste skal bli de første.”

Men mange har trodd, og mange tror fortsatt, at reisen gjennom livet er som en konkurranse der du må få til det meste for å nå målet:
• I enkelte kulturer er askesen et ideal. Det å utsette kroppen for smerte og sult, skal sette mennesket i stand til å få kontakt med det guddommelige.
• Det å ofre til guden blir også sett på som et betalingsmiddel. Det blir ofret mat, penger og verdifulle gjenstander, dyr og enkelte ganger også mennesker.
• Pilegrimsreiser til hellige steder eller faste bønnetider og lange bønner skal også være en løsning på livets rebusløp.
• For andre igjen er det viktig å lære de hellige skriftene utenat.
• Men den raskeste og mest effektive løsningen er å delta i hellig krig. Hundrevis, ja, tusenvis av selvmordsbombere, gjerne unge mennesker, går med glede i døden for Allah. De har en fast overbevisning om at en slik død gir direkte adgang til Paradis.

Gud kjenner oss mennesker. Han vet at vi strever, og han vet at vi aldri kan nå fram med alle våre påfunn. Derfor sendte han Jesus, han som sa:

Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. (Joh.14,6)

Når Jesus kaller seg selv ”veien”, er det et bilde som kan forklare sammenhengen mellom tro og gjerninger. Vi skal slippe å lage noen vei, for Jesus selv er veien. Da han døde og stod opp igjen for våre synder, åpnet han en fri adgang inn til Gud. Vi skal slippe å streve for å komme fram. Vi skal slippe selvplaging, ofring og pilegrimsreiser. Livet er ikke et rebusløp. Det er Jesus som har sendt oss, og han vil ta imot oss når veien tar slutt. Men en vei har ingen verdi dersom alt står stille. Det nytter ikke å sette seg ned på asfalten og si ”dette er veien”. Du må selv komme i bevegelse for å nå målet. De veifarende er svært ulike. Vi finner mennesker som sykler, med eller uten motor, andre kjører fort med bil og en del kjører sakte. Vi finner mennesker som går og andre som må trilles i vogn eller rullestol. Men alle som beveger seg på den riktige veien, vil før eller siden nå fram til målet.

Det blir straks mer alvorlig når vi overfører dette bildet til Guds rike. Alle som har hørt Evangeliet, vet at Jesus er den eneste veien til Gud. Og mange begynner å gå på denne veien. Men så ser vi at enkelte stopper opp underveis. Det står så mange langs veikanten som vi gjerne skulle hatt med oss til målet. Og her tror jeg Gud vil utfordre de unge spesielt. Kanskje vi kjører oss fast i et spor fordi det har fungert før. Jeg tror vi må være på jakt etter nye møteplasser og andre møteformer. Ikke for å forkaste det gamle, men for å formulere Sannheten på nye måter til nye mennesker.

Vi som tror på Jesus, må våge å representere en motkultur. Innholdet i forkynnelsen skal vi ikke forandre, det skal vi forkynne med frimodighet: Jesus er veien, sannheten og livet!