KAST DITT BRØD PÅ VANNET

Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen. (Fork.11,1)

Den som sår et frø i jorda, har store muligheter for å se at det spirer, og kanskje også seinere se blomster og frukt. Slik er det ikke med den som kaster sitt brød på vannet. Det å være søndagsskolelærer kan vel ofte oppleves slik. Jeg vil aldri glemme den gamle damen i nabolaget som åpnet stua si for 20-30 barn hver eneste søndag gjennom flere år. Det var sikkert ikke det vi i dag ville kalle et godt pedagogisk opplegg, og alderen på barna varierte fra 3 til 13 år. Hun fikk neppe se frukter av arbeidet, men hun var tro mot kallet og kastet sitt brød på vannet. Jeg er overbevist om at søndagsskolen og alt barne- og ungdomsarbeid blir undervurdert. Hvis alle troende i landet vårt skulle vitne om sitt første møte med Jesus, må svært mange av oss gå tilbake til tidlige barneår.

Kast ditt brød på vannet! – Dette ordet burde være en sterk utfordring til alle som kaller seg med Jesu navn. Det er så enkelt å gå inn i gamle former og tradisjoner. Vi vet hvordan en gudstjeneste eller et bedehusmøte skal være, og det er sjelden rom for så store variasjoner. Og slike samlinger om Guds ord er nødvendige for at vi som troende skal bli bevart, og for at vi skal få den rettledning og undervisning vi trenger. Men vi skulle jo ut med dette budskapet! Noen bygder har vært velsignet med store vekkelser – også i seinere tid – men det er snarere unntaket enn regelen. På de fleste steder i landet vårt er det smått med frammøte både i kirke og bedehus. Kast ditt brød på vannet! Her blir vi oppfordret til å ta i bruk alle nådegaver i menigheten. Vi må være kreative, modige og våge å tenke nytt. Det kan bli mislykket, men vi har alt å vinne! Forkynneren i Bibelen er inspirert av Gud til å si at vi ikke skal være ensidige. Vi skal fortsette med det tradisjonelle arbeidet som vi har arvet fra fedrene, men vi skal også gå nye veier.

Nå er det vel slik at hver tid og hvert miljø krever sin form. Også de som har brukt talerstolen på bedehuset, kan bli mismodige. Jeg minnes en eldre emmisær som i sin ungdom hadde reist fra bygd til bygd i Nord-Norge og talt. Han hadde hatt enkeltmøter og møteuker, men han opplevde aldri noen vekkelse i sitt spor. Så kom han tilbake til ei bygd – 50 år etterpå. Etter å ha talt til en liten flokk med eldre mennesker, satte han seg ned. For nå var det flere som ville vitne. Når så den eldste i forsamlingen reiste seg og henvendte seg direkte til den gamle emmisæren, var det vanskelig å holde tårene tilbake. ”Det ordet du delte med oss da du var her første gang, førte til et vendepunkt i mitt liv. Jeg ble ikke frelst den kvelden, men du satte i gang noe hos meg som ingen kunne stoppe. Jeg visste at jeg aldri ville få fred om jeg ikke bøyde meg for Jesus.” Emmisæren fikk ordet til slutt, og nå var dette møtet blitt et lovsangsmøte. ”Nå vet jeg at jeg ikke har levd forgjeves!” Det var hans korte, men glade hilsen.

Vi ber om vekkelse. Og jeg er sikker på at alle troende for sin egen del ber om å bli brukt på rett måte. Og det er godt. Slik bønner ønsker Jesus. Og Den Hellige Ånd står klar til å gi oss lys og kraft. Men det er vi som må gå! Vi har fått livets brød – som er Jesus. Og nå ber han oss om å kaste brødet på vannet. Og det er et merkelig brød. Når vi bryter av og deler med andre, får vi mer igjen enn det vi hadde før!