INNBYDELSE TIL GJESTEBUDET

Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ”Kom, nå er alt ferdig!” Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. —- Da sa Herren til tjeneren: ”Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som ble innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.” (Luk.14,16-18+23-24)

For noen år siden lå det en spennende konvolutt i min postkasse. Det var en fin illustrasjon på framsida, og mitt navn var skrevet med forgylte bokstaver. Inne i konvolutten lå det en innbydelse: Min nevø skulle gifte seg med ei amerikansk jente i Philadephia, og nå var altså jeg invitert. Det var et fristende tilbud, men jeg måtte svare nei likevel. Jeg hadde tre grunner: Det var feil årstid – Jeg ville ikke reise fra barna – Det ville bli for dyrt. Mitt svarbrev til Amerika begynte slik: ”Jeg takker for innbydelsen, men —–.” Det var ikke lett å putte den konvolutten i postkassa, for jeg visste godt at akkurat den innbydelsen ville jeg aldri få mer. Dersom jeg angret to måneder seinere, var det ingen vei tilbake, for da ville festen være over.

Teksten hos Lukas om det store gjestebudet, handler også om innbydelse til en fest, og det er ikke vanskelig å se sammenhengen. Jeg sa ja til Jesus i unge år, men ——. La oss gå tilbake til innbydelseskortet et øyeblikk: Tenk om jeg hadde svart ”ja” den gang brevet fra Amerika kom, og så glemt å bestille flybillett og glemt å pakke og finne fram findressen. Det hadde ikke stått på vertskapet. Min stol ville stå klar ved bryllupsbordet med navnet mitt på bordkortet. Seng og husrom ville også være bestilt i mitt navn. – Men jeg ville ikke ha vært der, bare en tom plass og en oppredd seng, betalt av min nevø for at jeg skulle komme.

Jesus trenger seg aldri inn med makt. Han taler og overbeviser, og han var villig til å gi sitt liv for din og min frelse. Men her stopper også Jesu makt og autoritet. – ”Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som ble sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt! (Matt.23,37-38) Måtte det ikke bli sagt til deg og meg på regnskapsdagen! For huset kan bli forlatt. I Lille-Asia og andre områder rundt det østlige Middelhav, vet vi at det èn gang fantes store menigheter med et rikt kristenliv og aktiv misjonsvirksomhet. Det er nedslående å besøke de samme byer og steder i dag. For 1000 år siden måtte korset vike for halvmånen. Gud har ingen barnebarn eller fjerne slektninger. Hver generasjon må kristnes på nytt. Det gjelder også vår Kirke og vårt folk. Lysestaken kan flyttes.

Denne teksten er vel egentlig en misjonstekst som skal drive oss til å gå ut med innbydelsen. Men det må alltid begynne med vårt eget forhold til Jesus!