HVEM SKAL VI GÅ TIL?

Mange av hans disipler trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: ”Vil også dere gå bort?” Men Simon Peter svarte: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.” (Joh.6,66-69)

”Hvem skal vi gå til?” Er det ikke dette spørsmålet som mer eller mindre bevisst ropes ut i vår tid? Ofte er spørsmålet formet uten ord – som et lydløst rop etter et fast holdepunkt, en lengsel etter noe som står om alt vårt skulle rase sammen. Mange søker svaret i fremmede religioner eller filosofiske retninger. Vi må respektere mennesker som med et ærlig og åpent sinn gjør noe aktivt for å finne meningen med livet. Jeg tror det er galt å fremstille human-etikerne som våre farligste fiender. Nettopp i denne gruppen finner vi våkne og bevisste mennesker som ønsker å gjøre det beste ut av livet. Det er vår overbevisning at de tar feil i utgangspunktet når de ikke regner med en Gud, når de tror at døden er en sluttstrek, og når de sier at mennesket egentlig er godt i seg selv. Men er det ikke lettere å forholde seg til mennesker som vet hvor de står? Da har vi et samtalegrunnlag. Da kan vi vitne om hva vi tror på, og vi kan regne med at noen lytter. Det som gir mest grunn til bekymring i dag, er det vi kan kalle ”gråsonen”, de lunkne, likegyldige og selvtilfredse. De er positive og tror nok innerst inne på en Gud. De har ikke sagt verken ja eller nei. Mange av disse har samme forhold til Gud som de har til brannstasjonen: Det er godt å vite at den er der om noe plutselig skulle skje – men i det daglige betyr brannstasjonen null og niks. Hvordan kan vi forkynne et svar til mennesker som ikke spør? Her står vi ansikt til ansikt med en enorm utfordring. Dette er vårt ansvar, og kanskje det likevel er flere enn vi aner som stiller spørsmålet: ”Hvem skal vi gå til?” Moderne mennesker ser ut til å tro at svaret ligger i rikdom og nytelse.

Det er vårt ansvar som Guds folk å svare. Men også blant de troende er det noen som går bort. Det er livsnødvendig at vi oppmuntrer hverandre, styrker hverandre i troen og viser oppriktig omsorg når vi skjønner at noen er på vei ut av fellesskapet. For verden utenfor er kald. Men samtidig er den forlokkende, også for de troende. Det er i sannhet nødvendig å rope ut: Den som tror han står, må passe seg, så han ikke faller! (1.Kor.10,12)

Det er bare det nære fellesskapet med Jesus som kan sikre oss mot frafall og forherdelse. For det som gjør Jesus enestående, er at Han har det evige livs ord. Hva verden enn kan by oss, vil det alltid ta slutt når vi står ansikt til ansikt med døden.

Hva var det som gjorde at folket falt fra Jesus? Mange ble begeistret da Jesus mettet dem med brød, da han helbredet syke og gjorde mange andre under og tegn. Det var Jesu skarpe ord om forsoningen som forarget. Våger vi i dag å forkynne med full styrke at veien til evig liv går gjennom Jesu blod? Jesus forandret ikke budskapet for å holde på mengdene. Det er ikke vanskelig å samle store skarer hvis vi gir dem det som klør i øret. Jesus lot folket gå. Han gråt over Jerusalem, men han kunne ikke med makt holde fast på èn eneste. ”Vil også dere gå bort?” ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”