GUDS KLOKKE GÅR ALDRI FEIL

Vi leser i Bibelen om den kanaaneiske kvinne som inntrengende bad Jesus om hjelp fordi hennes datter var plaget av en ond ånd. Først ville han ikke svare henne, og i neste omgang virket han avvisende. Men hun gav seg ikke og kastet seg ned for ham. Han svarte: ”Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.” ”Det er sant, Herre,” sa kvinnen, ”men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.” Da sa Jesus til henne: ”Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.” Og datteren ble frisk i samme stund. (Matt.15,26-28)

Handler dette virkelig om den Jesus vi kjenner? Det står jo: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Vi forstår stykkevis og delt, og derfor vil nok denne teksten gjemme på noen gåter som vi ikke finner løsningen på. Men dersom vi går i dybden, vil vi likevel se at det er vår Herre Jesus som møtte den kanaaneiske kvinne med sin nåde.

Men hvorfor denne tausheten og disse harde ord?

1. Først av alt tror jeg dette har noe med Guds frelsesplan å gjøre. Guds klokke går aldri feil, og vi ser det så ofte i Bibelen: Når tiden var moden, lot Gud det skje. Til sine egne brødre sa Jesus: ”Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er det alltid den rette tid.” Faktorenes orden er ikke likegyldig. ”Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.” Med dette utsagnet ville Jesus vise at frelsesverket måtte fullføres før misjonens tid begynte. Men så visste han også at Gud en dag ville sende Den Hellige Ånd slik at Jesus kunne være sammen med alle sine på en ny måte. I misjonens tid kan Jesus bruke sine venner som sendebud i sitt sted.

2. Det andre vi kan lære av denne fortellingen, er noe om troens vesen. Kristentroen er ikke tilslutning til en idè, men et levende og personlig forhold til en person. Og i et personlig fellesskap kan det også være kamp og motsetninger. Den som påstår at troen på Jesus er en stabil gledesrus, har bare erfart litt av overflaten. En troende som lever nær Jesus, må også ned i den mørke dalen med tvil og anfektelser. En ærlig kristen som har levd et langt liv med Jesus, kan kanskje utbryte: ”Min tro er svak, men han jeg tror på, er sterk!” Mange av troskjempene i Bibelen kjempet med Gud. Tenk bare på Jakob, Job og Jeremia. Den kanaaneiske kvinne kan ikke på noen måte måle seg med profetene og apostlene, men hennes tillit til Jesus kunne ingen ta fra henne. ”Kyrie Eleison! Miskunn deg over meg!” Hun hadde et konkret bønneemne, og hun stod på for det hun trodde på. For henne var barnets ve og vel viktigere enn hennes rykte. Hun griper tak i Guds løfter om Messias i Davids ætt og roper ut sin nød til jøden fra Nasaret.

Du som ber for ditt barn, dine kjære,
går i forbønn fra år og til år.
Om du tålmodets lekse må lære,
Himlens bønnesvar èn gang du får:
Det er svar underveis,
Engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!

3. Teksten kan altså lære oss noe om rekkefølgen i Guds rike, og vi kan lære noe om den kjempende tro. Men gjennom det hele aner vi også noe om Jesu kamp. Bare han vet hva som tjener til vår fred. Vi er ofte fornøyd med ytre hjelp, helbredelse, kraft og gode dager for våre nærmeste. Jesus vil inn i det dypeste i oss. Han ser at det er hindringer som sperrer for den avgjørende hjelpen. Det er stort å bli helbredet, men hva hjelper det egentlig dersom det bare betyr en forlengelse av livet? Jesus har ett brennende ønske som overgår alt annet: Han vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Det kan hende Jesus må bruke taushet og harde ord for å peke på det ene nødvendige. Profeten Hosea sier: ”Kom, la oss vende om til Herren! For han som rev i stykker, vil lege oss, han som slo, vil forbinde våre sår. – La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham!” (Hos.6,1+3)