ENIGHET ELLER ENHET?

Jeg vil først si at jeg har stor glede av å lese både DagenMagazinet og Vårt Land. Men av og til blir jeg mismodig og skuffet. Leserinnlegg og debatter kan bidra til å utvide horisonten, men samtidig er det trist når noen prøver å nedkjempe andre kristne for å gå seirende ut av en diskusjon. Det er helt sikkert et ekte og ærlig ønske om å forsvare sannheten som ligger bak. Likevel tror jeg mye burde vært uskrevet og usagt. Avislesere er en sammensatt gruppe, og for mange blir disse endeløse debattene bare et negativt signal som ikke fører noen nærmere Guds rike. Spesielt forvirrende blir det når alle deltagerne i en debatt argumenterer ut fra Bibelen.

Og vi trenger ikke gå til avisene. Også blant kristne i vårt nærmiljø er det av og til mye uenighet. Det gjelder ikke sentrale spørsmål om frelse og forsoning. Der står vi sammen, og det skal vi takke for. Små ubetydelige spørsmål i periferien kan bli så viktige for oss at de skygger for det budskapet vi egentlig ønsker å formidle. Og når personlig prestisje kommer inn i bildet, kan vi stå i fare for å tillegge våre meningsmotstandere andre motiver enn de egentlig har. Bibelen sier at vi skal kappes om å hedre hverandre og ta alt i beste mening.

Men er det egentlig noe mål å bli enige? I Bibelen leser vi om uenighet, ja, om skarp strid: Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. Men Paulus mente at han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der, ikke skulle være med nå. Det ble så skarp strid mellom dem at de skilte lag. (Ap.gj.15,37-39).  Det som er så flott med Bibelen, er at den ikke er sensurert. Her kan vi lese om ekte mennesker med ekte følelser. Vi leser om hissige Peter som sviktet i det avgjørende øyeblikk – om disiplene som kranglet om hvem som var størst, og her i dette avsnittet om Paulus og Barnabas som var så uenige om strategien for misjonsarbeidet at de skilte lag. Men bare for en stund. Alle disse ufullkomne, svake menneskene kom tilbake, og de som hadde syndet, fikk tilgivelse. Uenigheten førte ikke til frafall, men til ny innsikt. Og slik skal det også være blant oss. Vi vil aldri komme til full enighet om alle ting. Men det er heller ikke noe mål. For, som Paulus har sagt – vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

Nei, det er ikke uenighet som er farlig, så lenge vi kjemper med blanke våpen. Det er kjærligheten til verden som kan føre til frafall. Først lunkenhet og likegyldighet – og så frafall. For den som er utskilt fra verden, er det noe som er viktigere enn enighet, og det er enhet! Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, èn Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. (Ef.4,2-6)

Dersom det virkelig gikk opp for oss at vi kjemper mot en felles fiende, ville bønnen om enhet stige opp fra oss alle. Tenk på situasjonen i Kina. Da rødegardistene herjet som verst, var det noen som trodde at de kristne var i ferd med å bli utryddet. Men nettopp da opplevde de troende i Kina en kirkevekst som verden ikke har sett maken til. Og tro ikke at alle disse millionene var enige! Nei, de var noe som er større: De var ett i Kristus. De kjempet nok mot kjøtt og blod, men den virkelige kampen ble utkjempet mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

I vår kultur bruker Guds motstander andre våpen, men de er minst like farlige. Her kommer han som ”denne verdens gud” og frister oss som han fristet Jesus: ”Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.” Da kan vi svare samstemt – på tross av all uenighet: ”Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.” – Èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.