ALT HAN HAR GJORT, ER GODT

Siden drog han igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen. Her førte de til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de bad ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans, løftet blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: ”Effata!” – det betyr: ”Lukk deg opp!”            Da ble ørene hans åpnet, og tungen ble løst, så han talte rent. Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen; men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: ”Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.” (Mark.7,31-37)

Det er en klang av skapelse i denne fortellingen. Bibelens første kapittel forteller om begynnelsen – da Gud skapte alt ved sitt Ord. Og Gud var fornøyd med sin gjerning.           Gud så at det var godt.

Mange nekter å tro på underet. Naturlovene kan ikke settes til side, blir det sagt. Det som skjer, har alltid en naturlig forklaring. Men hvem var det som gjorde vann til vin, som helbredet syke, stilte stormen og mettet 5000? Det var Guds egen Sønn – han som var med da alt ble skapt. Han som kunne si ”det bli lys!” da det store mørke lå over havdypet, han kunne også si ”lukk deg opp” til den døvstumme. Og folk ble overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt. Og hendelsen må ha gjort et mektig inntrykk på alle – også på evangelisten Markus. Vi vet at Det nye testamentet først ble skrevet på gresk, men Markus gjengir Jesu egne ord på aramaisk: ”Effata!” Klangen og selve ordet har satt seg fast hos vitnene. De glemte det aldri!

Det skjedde et virkelig under denne dagen ved Gennesaretsjøen. Noen som hadde omsorg for den døvstumme, førte den ulykkelige mannen til Jesus. Og det ble hans redning. Jesus tok mannen bort fra mengden, leste vi. Og slik gjør Jesus ofte i dag også. Han vil tale med den enkelte. Gjennom sykdom eller sorg har mange fått oppleve at de ble tatt til side, men nettopp i den ensomme stillheten kom Gud nær. Og da kan det skje et under som er større enn helbredelsen. Jesu jordiske gjerning viser at hadde omsorg for mennesker med ulike plager og sykdommer. Gud står aldri bak sykdom og lidelse. Alt han har gjort, er godt, og han ønsker det beste for alle sine barn. Men det er noe som er større og viktigere enn helse, og det er frelse. Derfor kan vi under alle omstendigheter slutte oss til det løftet menigheten i Roma fikk i brevet fra Paulus: Vi vet at alle ting tjener til gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom.8,28)

Den begeistrede folkemengden vi har lest om, var nok ikke klar over rekkevidden av det de så. De hadde sett et under. Jesus hadde rørt ved et menneske slik at livet ble nytt. Vi vet ikke hvordan det gikk med den døvstumme videre i livet. Han kunne både høre og snakke. Kanskje han også ble en av Jesu etterfølgere – en hedning som forkynte Evangeliet for sine landsmenn. Men det er ikke sikkert at veien alltid gikk rett fram. Det ble vel både krokveier og bratte kneiker. Men veien hadde fått en ny retning. Og det er det som skjer med alle som overlater sin nød til Jesus. Det kan hende vi må bære noe tungt med oss resten av veistykket, men han vil alltid gå med oss, og om nødvendig vil han bære oss. Og når veien ender, kan vi stemme med i sangen som lød ved Gennesaretsjøen: Alt han har gjort, er godt!