BORGERE AV TO RIKER

Fariseerne spurte: ”Si oss hva du mener om dette: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?” Men Jesus merket deres ondskap og sa: ”Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med.” De rakte ham en denar, og han spurte: ”Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?” ”Keiseren”, svarte de. Da sa han til dem: ”Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.” (Matt.22,17-21)

Fariseerne ville legge en snare for Mesteren. Er det rett å betale skatt til keiseren? Både et ja og et nei kunne de utnytte mot Jesus. Jesu svar kan virke tvetydig, men det har en brodd som ble forstått av tilhørerne: ”Gi Gud hva Guds er”. Hva tilhører da Gud? Fariseerne kjente godt ordene i Salme 24: ”Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til.” Alt er Guds.

Så handler teksten likevel også om samfunnsansvar. Skal det ha noen mening å spørre etter Guds vilje, må vi gjøre det i alle ting. Det kristne menneskesynet gir oss en rekke utfordringer som kaller oss til innsats i samfunnet. Ikke minst er det vår plikt å stå på de svakes side i vårt eget folk og blant verdens folkeslag og nasjoner. ”Gi keiseren hva keiserens er!” sier Jesus – også i dag.

Som troende er vi borgere av to riker samtidig. Skattemynten hadde keiserens bilde. Den tilhørte ham og skulle gis tilbake. Som mennesker er vi skapt i Guds bilde. Vi tilhører Gud og skal gi tilbake oss selv med alt det vi er og har.

Keiseren døde, og Romerriket gikk under, og slik har det gått med alle store og mektige riker som har reist seg gjennom tidene. I dag skjer omveltningene i verden som fort at det blir en god illustrasjon av Ronald Fangens kjente sang:

Mens verdens riker
stiger og de synker,
går Kirken mot
fullkommenhetens vår!

I Filipperbrevet minner Paulus menigheten om noe som er fast midt i en verden av forandring: ”Vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren, Jesus Kristus, som frelser.” Vi er nordmenn, men samtidig himmelborgere. Og i dette dobbelte perspektiv må alle sanne kristne leve så lenge vi er på denne jord.

Vi har vår borgerrett i himmelen, sier Paulus. Det er ikke noe vi èn gang skal få, for det er allerede til. Det er en uendelig rik trøst å vite at Gud ikke er bundet av vårt tidsbegrep. Det står jo så fint i Efeserbrevet: ”I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.

Litt gåtefullt er det sagt at de kristne skal få noe som de allerede har. Kongeriket Norge skal en dag forgå sammen med alle andre land og riker, og på den dagen skal Guds fullkomne, evige rike opprettes. Mange har opp gjennom tidene forsøkt å regne ut tidspunktet for Jesu gjenkomst. De tok alle feil. En sann kristen forventning handler ikke om dager eller år. Jesus kan komme i dag, i dette sekund. Derfor må vi aldri gro så fast i denne verdens mange ting at vi ikke blir regnet med når Han kommer. Keiserens mynt skal vi ikke beholde eller samle i lader. Den skal gis tilbake fordi det er vår plikt. Men også Guds eiendom kreves tilbake.

Endetidsforventning handler også om misjon. ”Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme,” sier Jesus. Det burde være en lidelse for alle å se at høsten er stor, men arbeiderne få. Jesus trenger våre hender og føtter for å nå ut med evangeliet. Han trenger våre munner for at budskapet skal lyde. Men i vår tid kan det se ut til at han først av alt trenger våre penger – både for at vi skal bli løst fra pengekjærheten og for at våre midler kan brukes til å drive misjonsarbeidet videre.

Skal vi ha rett kurs, må vi tilbake til kilden, tilbake til ham som har gitt oss den himmelske borgerrett, Jesus Kristus, han som er troens opphavsmann og fullender!