GUDS PEKEFINGER – OG VÅR

De skriftlærde og fariseerne kom med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram og sa: ”Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?” Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først. Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. Da rettet han seg opp og spurte: ”Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?” Hun svarte: ”Nei, herre, ingen.” Da sa Jesus: ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” (Joh.8,3-11)

De skriftlærde og fariseerne løftet pekefingeren. Fy! Denne kvinnen har syndet. Ja, hennes synd er så grov at hun fortjener den strengeste straff i Moseloven: Hun må steines i hjel! De hadde tatt henne på fersk gjerning. Egentlig var det ingen ting å diskutere.

Det er lett å bruke pekefingeren slik. Om vi ikke gjør det rent bokstavelig, er det nærliggende for oss mennesker å se på vår neste med mistenksomhet. Vi rister oppgitt på hodet når vi hører om det moralske forfall i folket vårt. Vi fordømmer naboen som arbeider i hagen på helligdagen, unge mennesker som ødelegger seg selv og andre med alkohol og narkotika, ektefolk som går fra hverandre – mens barna kanskje opplever at deres lille verden raser sammen, skattesnytere og små og store svindlere som gjør seg rike på andres bekostning. Ja, i vårt hjerte står vi med stein i våre hender og er klar til å kaste. Og vi har egentlig retten på vår side. Alt som ble nevnt her, er klare brudd på Guds lov. Og fariseerne kunne til og med vise fram Skriften.

Så skjer det noe overraskende: Jesus bruker pekefingeren til å skrive med. En gåtefull handling. Jeg tror Jesus med dette vil vise sin fullmakt. I 2.Mos.31,18 leser vi: Da Herren var ferdig med å tale til Moses på Sinai-fjellet, gav han ham to lovtavler, steintavler som det var skrevet på med Guds finger. Når Jesus skrev med fingeren på plassen foran templet, var det Gud selv som skrev med sin finger. Likevel er denne teksten ofte blitt misforstått. Ingen må tro at Jesus ser gjennom fingrene med våre synder. Vi må ta med det siste utsagnet fra Jesu munn for å få med hele sannheten: ”Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” Teksten viser oss ikke syndenes tillatelse, men syndenes forlatelse!

I Romerbrevet får vi alle vårt pass påskrevet: Det finnes ikke èn som er rettferdig, ikke en eneste. — For alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. (Rom.3,10+23) Men så vender Guds pekefinger seg igjen: Se der Guds Lam som bærer verdens synd! Jesus kunne frikjenne kvinnen, fordi han skulle fullføre den gjerning Gud hadde kalt ham til: Å gå i døden for våre synder og oppstå som seierherre. Og her ligger vår eneste redning for tid og evighet!

Tilbake til tempelplassen. Står vi der ennå med steinene våre? Eller har vi tatt kvinnens plass som en avslørt synder? Bare Gud har rett til å dømme. Men Han har også makt til å frikjenne. ”Heller ikke jeg fordømmer deg!”