I MIN FARS HUS

Da de ikke fant Jesus, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. Foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham, og hans mor sa: ”Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.” Men han svarte:  ”Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”

Lukas gir oss her det eneste glimt vi har fra Jesu barndom. Vi hører ellers ikke noe om Jesu liv mellom omskjæring og fristelse. Det er faktisk en periode på nesten 30 år som ligger der som et ukjent land for ettertida. Legen Lukas er den eneste av evangelistene som tar med noe fra Jesu barndomstid, og han bruker Maria som kilde: ”Hans mor gjemte alt dette i sitt hjerte.”

Hva kan grunnen være til at det er så lite å fortelle om denne første og lengste delen av Jesu liv? Gutten Jesus må ha levd et normalt liv i byen Nasaret som tømmermannens sønn – og senere selv som tømmermann. Truslene fra kong Herodes og flukten til Egypt satt vel ennå spikret i minnet til Josef og Maria. Det kunne rett og slett være livsfarlig å gjøre seg bemerket. Det var heller ikke noe spesielt at Jesus fikk bli med foreldrene til Jerusalem som 12-åring. Etter jødisk skikk var han nå voksen. Han hadde fått opplæring i Skriftene siden han var 5 år, og nå måtte han ta del i pliktene som en jødisk mann var pålagt. Han var en vanlig gutt som levde etter de gamle jødiske skikkene. Men likevel en høyst uvanlig gutt som gjorde seg bemerket. Vi møter i denne teksten det første ord fra Jesu munn som er gjengitt i Bibelen – og allerede som 12-åring kaller han altså Gud sin Far: ”Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” De siste ord fra Jesus før han dør, er også en proklamasjon av Jesu guddommelighet: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.”

Så måtte Jesus hele livet leve med denne dobbelte natur – sann Gud og sant menneske. ”Din far og jeg har lett etter deg.” / ”Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”

Uttrykket ”Min Fars hus” blir brukt i en annen sammenheng når Jesus taler til sine venner:    ”I min Fars hus er det mange rom”. Og da tenker ikke Jesus på templet i Jerusalem, nei, han peker framover mot den evige, fullkomne bolig som er gjort i stand for alle mennesker. Innerst inne ønsker vi alle å komme dit. Vi drømmer om et land uten sorg, sykdom og død, et sted der vi kan hvile ut etter en lang og strevsom arbeidsdag. For mange blir det med drømmen. I lignelsen om såkornet leser vi at noe falt blant tornebusker. Det er en som hører ordet, men dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt. Jeg tror tornebuskene har gode vilkår i vår tid. Er det ikke slik at det nettopp er rikdommens bedrag som skaper de fleste bekymringene? Og hvor blir det av den tida vi trenger til stillhet og ettertanke? ”I min Fars hus er det mange rom”. Men den som skal finne veien til huset med de mange rom, må allerede her og nå rive seg løs og slå følge med den flokken som har funnet kurs og retning. Vi som kaller oss kristne er forskjellige, vi er slett ikke fullkomne, og vi mener ikke det samme om alt. Men vi har funnet Jesus i Guds hus. Og Han er rik nok for alle som påkaller Ham!

”De begynte å spørre etter ham blant slektninger og venner.” Vi som har funnet Jesus, har et stort ansvar når det gjelder å være veiledere og veiryddere. Også i dag er Jesus å finne i Guds hus. Men da må vi være villige til å utsette hjemreisen til Nasaret for å gå tilbake til Jerusalem. Det står om de første kristne at de trofast holdt seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Alle som var blitt troende, holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen. Hvorfor? De visste at det var her de kunne ha fellesskap med andre kristne og med Jesus, og det var like viktig for det åndelige liv som maten var for kroppen. Og hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.

De mange tomme stolene i kirker og bedehus er et dårlig vitnesbyrd for verden. Og mer alvorlig: Det kan være et tegn på lunkenhet og åndelig forfall. Timoteus fikk følgende formaning av Paulus: ”Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem!” Fulle kirker og bedehus er en sterk forkynnelse i seg selv. Det er viktig å være personlig kristen, men private kristne finnes ikke!

Verden vil undre seg og spørre, og du og jeg kan svare: ”Jeg må være i min Fars hus!”