HØRE OG GJØRE

Ta villig imot det ord som er plantet i dere, og som har makt til å frelse deres sjeler. (Jak.1,21)

Vi ser i dag at det er fristende for mange å la sitt teologiske syn bli farget av strømninger i tida. Og så ser vi hvor lett det kan føre til forvirring og tvil. Vi skal ikke glemme at det var Satans første ord til et menneske: ”Har Gud virkelig sagt?” Vi har en begrenset forstand, og vi må akseptere at det finnes ulike tolkninger på mange områder. Men vi må aldri godta at noen rokker ved selve fundamentet for vår tro: På grunn av Menneskets frafall fra Gud, var det nødvendig at Jesus gikk i døden for våre synder, og bare den som tror på Ham, har del i det evige liv! Bibelen taler med klarhet og styrke om følgen av et liv i vantro. Noen skal komme til en stengt dør, og Jesus selv skal si: ”Jeg kjenner dere ikke!” Fortapelsen er en realitet som må klinge med som en undertone i all forkynnelse. Det er godt at det fortsatt finnes forkynnere som har visdom og mot nok til å rope ut at dette er like sant i dag som den gang det først ble forkynt!

Men – våger vi å gå et skritt videre? En kompromissløs bibeltroskap har alltid konsekvenser. Du som vil være lærer for andre, lærer du deg selv? – For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.

Bibelen er en ufarlig bok når vi bruker den mot andre. Når Jesus hadde kontakt med et medmenneske, hadde han alltid en direkte hilsen til den han hadde foran seg. Når vi bruker Bibelen slik, kan det bli en farlig bok – ja, direkte ubehagelig. Hvordan er det med min bibeltroskap?

Vi kan speile oss i Jak.1,22-25: Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet uten å gjøre etter det, han ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning.