DÅP OG BARNEKÅR

Guds kjærlighet til menneskene har vist seg ved at han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. Slik skulle vi stå rettferdige for Gud ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp. (Titus 3,5-7)

Bibelen gjennomsyres av budskapet om barnekår ved Jesus Kristus:

Om spedbarna sa Jesus: Guds rike tilhører slike som dem.

Fariseeren takket Gud for at han ikke var som andre mennesker. Tolleren ville ikke      engang  løfte blikket mot himmelen. Men Jesus sa: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.

Mens alt folket hørte på, sa han til disiplene: Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.

For meg er dåpen et klart uttrykk for evangeliet. Den som skal døpes, har ingen mulighet til å forstå hva som skal skje og har heller ingen gode gjerninger å vise til. Det lille barnet blir bare båret fram for å ta imot Guds gode gaver.

Hvorfor er det så mange i vår kirke som ønsker at barna skal bli døpt? Jeg vil tro det er mange ulike grunner, for vi mennesker er forskjellige. Noen ønsker at barna skal ha en tilhørighet til kirken – selv om de selv ikke tror. For andre blir dåpen bare en ytre handling som kanskje ikke får noen betydning for barnet. Her skal vi som selv regner oss som «troende», være varsomme med dommen.

Titus skriver om en arv. Vi skulle stå rettferdige for Gud ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp. Ingen kan fortjene en arv. Den vil uansett være nåde.

Det alvorlige er at vi kan forkaste arven. «Tvang til tro er dårers tale!»