LA SMÅBARNA KOMME !

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem ; men disiplene ville vise dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem : ”La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke ! For Guds rike hører slike til. Sannelig, jeg sier dere : Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.” (Mark.10,13-15)

Beretningen om Jesus og barna husker vi kanskje fra flanellograftavla på søndagsskolen, og hver gang det er barndåp i kirken, blir denne teksten lest.

Så kan det vel hende at Jesus vil lære oss noe om rett prioritering. Barne- og ungdoms-        arbeidet i våre menigheter og organisasjoner kan ikke forsømmes dersom vi ønsker at også neste generasjon skal ha kjennskap til Jesus Kristus. ”La de små barn komme til meg.” Jesus har med dette utsagnet fortalt oss at de minste skal inkluderes i fellesskapet, rett og slett fordi de hører til der ! Dette er et viktig budskap vi kan lese ut av dagens tekst – ikke minst i en tid som er så preget av statusjag og karriere – en tid som har så lite igjen til barna.

Likevel – jeg finner noe annet i denne teksten som går på selve grunnlaget for min tro. Og ser vi på Jesu forkynnelse ellers, finner vi en rød tråd som går fra Betlehem til Golgata : Det er Evangeliet. Det er oppgjøret med fariseisme og lovtrelldom – oppgjøret med de pene mennesker som gjør sitt beste – oppgjøret med de lærde som tror de har funnet sannheten. ”Sannelig, jeg sier dere : Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det !” Her kan det faktisk stå om en plass utenfor eller innenfor. Her sier Jesus med rene ord at noen skal komme til en stengt dør.

Men i dag er det en fri og åpen adgang inn til Gud – ikke for de prektige og gode som vi kanskje ville gi fribillett til himmelen. Og heller ikke for de teologisk uangripelige som har de rette meninger om alt. ”Guds rike hører de små barn til”, sier Jesus. Hva mener han med det ?

For det første : Jesus har aldri sagt at barna uten videre har rett til å bli borgere i hans rike. Hevder vi noe slikt, har vi i beste fall feiltolket denne teksten. Barna er ikke syndfrie, de er født under syndens og dødens lov.

For det andre : Det er ikke tilfeldig at nettopp fortellingen om Jesus og barna blir brukt hver eneste gang et barn skal døpes i vår Kirke. Her forkynner nemlig Gud selv evangeliet. Her må vi mennesker tie med alle våre innvendinger og forbehold. Gud, den allmektige, handler når vannet blir øst over barnets hode. Og Gud vil med denne handlingen si : Dette barnet hører meg til ! Her blir det sagt – tindrende klart – at frelsen er Guds gave, av ren nåde !

Så må vi stille oss der i flokken rundt Jesus og spørre om han har noe mer å lære oss. Den ytre handlingen er jo oversiktlig og lett å få tak i. Men som så ofte ellers, har budskapet dobbel bunn. Egentlig handler det om vårt forhold til Gud. Vi har alle noe å komme med. Om det ikke er våre gjerninger eller gode ord, kan det være vår tro – vår måte å tro på. Får vi ikke en viss trygghet når vi fungerer tilfredsstillende i et kristent miljø. Og blir vi ikke litt skeptiske om det kommer noen inn i fellesskapet som ikke passer inn i dette mønsteret ? Biskop Berggrav sa en gang : Det er ingen jeg er så redd for som de kristne ! Da tenkte han på vår holdning til de som var ”nyfødte i troen” og som skulle finne seg en plass i kristenflokken. ”Kom som du er – og bli som en av oss !” De bar små barn til Jesus for at han skulle røre ved dem, men disiplene ville vise dem bort.

Også i dag må de åndelige småbarn bli båret fram til Jesus så de får se at evangeliet er en gave som bli gitt 100 % uten vår fortjeneste.

I denne teksten er barnet et forbilde, ikke i alder og uforstand, men i hjelpeløshet og avhengighet. Grunntonen i kristen forkynnelse handler jo nettopp om den uforskyldte nåde for Jesu skyld. Når vi tar imot alle Guds gaver på samme måte som små barn, sier Jesus at Guds rike er vår eiendom !