TRO PÅ MENYEN

Hvis jeg var på restaurant for å spise middag, ville jeg bli veldig skuffet dersom kelneren plasserte en tallerken med lutefisk foran meg på bordet. Jeg tror ingen liker at andre skal bestemme hva slags mat som smaker godt. Når vi er på restaurant, foretrekker vi å få et spisekart, en meny, slik at vi kan sitte i ro og mak og velge den maten vi tror smaker best.

Mange mener det er slik det bør fungere også når det gjelder tro og livssyn. Det er galt å pådytte et barn en bestemt religion bare fordi det passer med norsk tradisjon og kultur. Alle mennesker bør lære mest mulig om forskjellige livssyn slik at de kan velge selv når de er gamle nok.

Dette høres så godt og rett ut, og et slikt syn på livet passer som hånd i hanske til moderne tenkemåte. Men det er feil ! Teoretisk kunnskap om en religion kan aldri fortelle oss noe om hva som er sant eller usant. ”Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv,” sa Jesus til jødene på tempelplassen. (Joh.7,17)  Troen er ikke bare noe som sitter i hodet. Den har med livet å gjøre.

Men hvorfor er det flere kristne enn det er muslimer og buddhister i Norge ? Har ikke det sammenheng med det samfunnet vi lever i ? Er det ikke mange som bare overtar foreldrenes tro ? Hadde vi vokst opp i Iran eller Irak, er det vel stor sannsynlighet for at vi hadde vært muslimer ?

Også dette høres godt og rett ut, for vi påvirkes alle av det miljøet vi lever i. Men likevel – det er bare en del av sannheten. Vi må ikke glemme hvordan Gud er ! Johannes skriver i sitt 1.brev i kapittel 4, vers 10 : ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” Det er derfor vi hvert år kan feire jul. Engelen kom med bud om en stor glede for hele folket, ikke bare for jøder, for grekere, men også for nordmenn. Ikke bare for nordmenn, men for arabere, pakistanere og kinesere. Gjeterne i Betlehem skulle ikke bare finne et barn, de skulle finne en frelser ! Vi må ikke glemme hvordan Gud er. Han oppsøker det som var fortapt for å frelse det.

En opplevelse for noen år siden har vist meg hvordan Gud driver oppsøkende arbeid : Jeg var så heldig at jeg fikk være med på en tur til Hellas og Tyrkia. Vi fikk oppleve mye spennende. Vi besøkte Korint, Athen og Johannes-grotten på Patmos. Vi var i 6 av de 7 sendemenighetene som er omtalt i Johannes` Åpenbaring. Men likevel – høydepunktet på turen var møtet med den tyrkiske guiden Gurkahn. Som de fleste andre tyrkere – hele 98 % – hadde han vokst opp i en muslimsk familie. Han lærte store deler av Koranen utenat, og allerede som 12-åring bestemte han seg for å vie sitt liv for troen. Som 17-åring stakk han innom en bibelbutikk som ble drevet av en amerikansk misjonær. Og der inne rakket han ned på kristendommen og kom med alt det gale han hadde hørt om Bibelen. ”Har du noen gang lest i Bibelen ?” ville misjonæren vite. Nei, han hadde ikke engang tatt i en bibel. ”Ta med deg denne Bibelen hjem og finn ut om det stemmer alt det du har hørt om denne boka !” sa misjonæren. Motvillig tok Gurkahn med seg Bibelen, og han begynte faktisk å lese litt. Men det var mest fordi han ikke hadde noe annet å gjøre. Han begynte med Det Gamle Testamente, og her fant han mye kjent stoff. Flere av personene kjente han igjen fra Koranen. Men Det Nye Testamente var helt ukjent. Bibelen ble lagt på hylla sammen med andre bøker, og livet fortsatte som før. Gurkahn bad sine faste tidebønner med ansiktet vendt mot Mekka. Men hver kveld har muslimene lov til å be en fri bønn, og en dag før han skulle legge seg, gikk han hvileløst fram og tilbake på soverommet. Denne kvelden bad han om å få se om det var Muhammed eller Jesus som var den sanne profeten. Og samme natt hørte han en stemme som sa om igjen og om igjen : ”Hvem har den beste frukten ? – Hvem har den beste frukten ?” Han visste at Muhammed kjempet mot sine fiender med sverd, og han hadde lest at Jesus helbredet syke og gav mennesker frihet. For Gurkahn ble denne opplevelsen et vendepunkt. 17-åringen tok imot Jesus som sin frelser den natta.

Hva er poenget med å fortelle denne historien fra virkeligheten ? Ingen skal kunne påstå at Gurkahn var indoktrinert – at han ble kristen fordi han ofte hørte bibelsk forkynnelse. Snarere tvert imot. Og ingen skal kunne si at denne unge tyrkeren lette etter Jesus. Nei, det var en leteaksjon som var organisert av Gud. Og i alle leteaksjoner er det behov for frivillige. Gud kalte denne amerikanske misjonæren, og han var lydig. Og nå er det Gurkahn som er kalt til å være med i leteaksjonen blant sine landsmenn.

Gud elsket oss først. All sann tro begynner med Guds kall. Og når vi har svart ja, kommer et nytt kall, et kall til tjeneste. Gud kommer oss i forkjøpet. ”Han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.” (Fil.1,6)