DET VAR IKKE HUSROM

”Det var ikke husrom for dem”. Slik lyder en setning i juleevangeliet. (Luk.2,7) Og vi har ingen grunn til å klandre vertshuseierne. Det var fullt opp med folk i Betlehem i forbindelse med folketellingen, og Josef og Maria var bare to mennesker i mengden. Ingen i byen visste at det var noe spesielt med det barnet den unge kvinnen snart skulle føde.

Nei, de visste ikke, men vi vet. I snart 2000 år har det vært forkynt at det var en frelser som var født i Davids by, han er Messias, Herren. I over 1000 år har dette vært kjent i vårt eget land. Men hvordan står det til med våre husrom?

Da jeg bodde i Oslo, kjente jeg ei jente som fikk et Jesus-bilde til jul. Og bildet kom snart opp på veggen – rett over senga hennes. Det var det siste hun så før hun sovnet og det første hun så når hun våknet. Hun kjente Jesus, og dette bildet var med på å gi henne trygghet.

Så gikk det noen år, og jenta ble tenåring. Snart var det bare popsangere og filmstjerner som fylte tankene hennes. Hun klippet ut alle bilder hun fant med idolene sine og limte dem opp på veggene. Etterhvert var det så fullt med bilder på rommet hennes at en knapt kunne se tapeten. Til slutt måtte hun ta ned Jesus-bildet for å få plass til en ny stjerne. Hun hadde ikke hjerte til å kaste det bildet hun før hadde vært så glad i. Men hvor skulle hun plassere det? En gang jeg besøkte henne, spurte jeg hvor hun hadde gjort av Jesus. Da åpnet hun skapdøra, og der – inne i klesskapet – hadde hun hengt opp bildet.

Jeg har aldri glemt det som skjedde med dette bildet, og egentlig har det vært en sterk og alvorlig preken. På våre kanter har alle hørt fortellingene om Jesus allerede i tidlige barneår. Om det ikke var foreldre eller besteforeldre som fortalte om Jesus, har de fleste gått på søndagsskole eller barneforening. Men så vet vi at det er så mange ting i livet som trekker i andre retninger.

Juleevangeliet er en vakker fortelling som i dag blir lest i nesten alle verdens land. Det er en beretning som binder oss sammen fordi den forteller om en unik hendelse i verdenshistorien. Men bak den ytre fortellingen finner vi en åndelig sannhet som sprenger grensene for vår fatteevne. ”I dag er det født dere en frelser i Davids by, han er Messias, Herren!” Jeg tror vi må kjenne til den forventning jødene hadde i den gamle pakt for å forstå hvor stort dette var. I mange generasjoner hadde profetene forkynt at Gud ville sende en frelser til Israel. Men sannheten ble større enn profetiene! Guds egen Sønn kom med frelse til alle folkeslag! Dette var så enestående at Gud måtte sende en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sang: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker som Gud har glede i!”

Likevel: Det var ikke husrom for dem. Og det ble ikke mer plass senere. Jesus sa det selv: ”Revene har huler, og himmelens fugler har reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.”

Evangeliet forteller på mange måter om et rollebytte. Om vi ikke kan gi husrom til Jesus, er det rikelig plass for oss. Han sa det selv: I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.”

Vi skal glede oss over barnet i krybben og grunne på det store mysteriet at Gud ble menneske. Men en varig juleglede eier vi bare dersom vi ser at jul og påske er en uoppløselig enhet. Hvorfor måtte Gud sende Jesus? Det var for at vi skulle få soning for våre synder! Den som oppdager sammenhengen mellom jul og påske, mellom krybben og korset, mellom Betlehem og Golgata, kan tilbe Jesus som vår bror og Guds Lam!