6

På en sabbat helbredet Jesus en kvinne som hadde vært syk i atten år.

Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til dem som var samlet: ”Det er seks dager i uken til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.” ”Hyklere,” svarte Herren, ”løser ikke hver eneste en av dere oksen sin eller eselet fra båsen også på sabbaten, og leier dem ut for å la dem få drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst av denne lenken på en sabbat?” Da han sa dette, ble alle hans motstandere skamfulle, mens folkemengden gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Luk.13,14-17)

Fariseerne var i utgangspunktet dypt religiøse mennesker som virkelig satte sin ære i å leve rett og gudfryktig. Men i tillegg til lover og forskrifter de hadde overtatt fra fedrene, laget de et sett med detaljerte regler som skulle styre hele livet fra vogge til grav. Mange av disse reglene var slik at det var mulig for den religiøse elite å følge budene til punkt og prikke. Og da var det nærliggende å se ned på alle som ikke fikk det til. Vi husker fortellingen om tolleren og fariseeren i templet. Fariseeren takket Gud for at han ikke var som andre mennesker. Han fastet to ganger i uken og gav tiende av alt han tjente. Men sabbatsbudet stod nok i en særstilling for en sann fariseer. Derfor kan tallet ”6” stå som et symbol på all fariseisme – på Jesu tid og i 2010!

Jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid og møtene i skolelaget. Ikke sjelden var det lagt til rette for samtale etter at taleren var ferdig, og han ville mer enn gjerne hjelpe de unge med råd og veiledning. Det var ett spørsmål som ofte gikk igjen, og det begynte slik: ”Er det synd å…..?” Livet var kanskje ikke så komplisert på 60-tallet, men jeg husker fire ”laster” som var regnet som sikre: Dans, kortspill, alkohol og kino. Da var det nok fare for at det kunne snike seg inn noen fariseiske tanker i unge sinn. For de ”frommeste” var det nemlig ikke noen stor kunst å styre unna disse lastene!

Jeg husker at talerne og veilederne var gode og omsorgsfulle mennesker som hadde et ærlig ønske om å hjelpe de unge og nyfrelste, og de ville nok mer enn noe annet gi råd som kunne hindre ungdommene i å havne på ”glattisen”. Men det ble nok en form for dobbeltkommunikasjon. Mange sluttet å gå på skolelagsmøter, og de fleste konkluderte nok med at kristendom var for spesielt interesserte.

Hvordan skal vi forstå Jesus? Han sa: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.” (Matt.5,18) Guds egentlige vilje og ønske er at vi skal følge hans bud og leve rett. Det er det beste både for oss selv og våre medmennesker. Men samtidig vet han at dette er et mislykket prosjekt. Om vi klarer å styre unna de ”store” syndene, har vi urene tanker, og selv våre beste gjerninger er blandet med egenkjærlighet og et ønske om å bli sett og æret. Kristendommen er ingen lovreligion, den er Guds redningsaksjon! Derfor må vi nok fortsatt spørre hverandre om hva Bibelen mener med et rett liv, og vi må hjelpe hverandre til å få svar på vanskelige spørsmål. Men først av alt må vi innse at vi kommer til kort: ”Gud, vær meg synder nådig!” – Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.” (Luk.18,13-14)